Lamentações de Jeremias 3
1 Eu sou aquelle homem que viu a afflicção pela vara do seu furor.
Eg er mannen som naudi såg under hans vreide-ris.
2 A mim me guiou e levou ás trevas e não á luz.
Meg hev han ført og late ferdast i myrker og ikkje i ljos.
3 Devéras se tornou contra mim e virou a sua mão todo o dia.
Berre mot meg vender han si hand upp att og upp att heile dagen.
4 Fez envelhecer a minha carne e a minha pelle, quebrantou os meus ossos.
Han hev late meg eldast i hold og hud, han hev krasa mine bein.
5 Edificou contra mim, e me cercou de fel e trabalho.
Han bygde att for meg og ringa meg inn med beiska og møda.
6 Assentou-me em logares tenebrosos, como os que estavam mortos ha muito.
I myrkret hev han set meg, lik deim som longe er daude.
7 Cercou-me de sebe, e não posso sair: aggravou os meus grilhões.
Han mura att for meg, so eg kjem meg ikkje ut; tunge gjorde han mine lekkjor.
8 Ainda quando clamo e grito, elle exclue a minha oração.
Endå eg kallar og ropar, let han att for mi bøn.
9 Cercou de sebe os meus caminhos com pedras lavradas, divertiu as minhas veredas.
Han mura fyre mine vegar med tilhoggen stein, gjorde det uført på min stig.
10 Fez-se-me como urso de emboscada, um leão em esconderijos.
Ein lurande bjørn var han mot meg, ei løva i løyne.
11 Desviou os meus caminhos, e fez-me em pedaços; deixou-me assolado.
Til villstig gjorde han min veg; han reiv meg sund og lagde meg i øyde.
12 Armou o seu arco, e me poz como alvo á frecha.
Han spente sin boge og sette meg til skotmål for si pil.
13 Faz entrar nos meus rins as frechas da sua aljava.
Han let renna inni mine nyro pilehus-sønerne sine.
14 Fui feito um objecto de escarneo a todo o meu povo, de canção sua todo o dia.
Eg vart til lått for alt mitt folk, deira nidvisa heile dagen.
15 Fartou-me de amarguras, embriagou-me de absintho.
Han metta meg med beiske urter, han gav meg malurt å drikka.
16 Quebrou com pedrinhas de areia os meus dentes; abaixou-me na cinza.
Han let meg knasa mine tenner på småstein, han grov meg ned i oska.
17 E affastaste da paz a minha alma; esqueci-me do bem.
Og du støytte burt frå fred mi sjæl; eg gløymde kor det var å hava det godt.
18 Então disse eu: Já pereceu a minha força, como tambem a minha esperança no Senhor.
Og eg sagde: «Det er ute med mi kraft og med mi von til Herren.»
19 Lembra-te da minha afflicção e do meu pranto, do absintho e do fel.
Kom i hug mi naud og mi utlægd - malurt og beiska.
20 Minha alma certamente d'isto se lembra, e se abate em mim.
Ho minnest det, sjæli mi, og er nedbøygd i meg.
21 D'isto me recordarei no meu coração; por isso esperarei.
Dette vil eg leggja meg på hjarta, og difor vil eg vona:
22 As misericordias do Senhor são a causa de não sermos consumidos; porque as suas misericordias não teem fim.
Herrens nåde det er, at det ikkje er ute med oss, for hans miskunn er enn ikkje all.
23 Novas são cada manhã; grande é a tua fidelidade.
Kvar morgon er ho ny, å, stor er din truskap.
24 A minha porção é o Senhor, diz a minha alma; portanto esperarei n'elle.
Min lut er Herren, segjer mi sjæl; difor vonar vil eg vona på honom.
25 Bom é o Senhor para os que se ateem a elle, para a alma que o busca.
Herren er god med deim som ventar på honom, med den sjæl som søkjer honom.
26 Bom é esperar, e aguardar em silencio a salvação do Senhor.
Det er godt å vera still for Herren og venta på hans frelsa.
27 Bom é para o homem levar o jugo na sua mocidade.
Det er godt for mannen at han ber ok i sin ungdom,
28 Assentar-se-ha solitario, e ficará em silencio; porquanto Deus o poz sobre elle.
at han sit einsleg og tegjande, når han legg det på,
29 Ponha a sua bocca no pó, dizendo: Porventura haverá esperança.
at han luter seg med munnen mot moldi - kann henda det enn er von -
30 Dê a sua face ao que o fere; farte-se de affronta.
at han held fram si kinn til slag, let seg metta med svivyrda.
31 Porque o Senhor não rejeitará para sempre.
For Herren støyter ikkje æveleg burt.
32 Antes, se entristeceu a alguem, compadecer-se-ha d'elle, segundo a grandeza das suas misericordias.
For um han legg på sorg, so miskunnar han endå etter sin store nåde.
33 Porque não afflige nem entristece aos filhos dos homens do seu coração.
For det er ikkje av hjarta han legg møda og sorg på mannsborni.
34 Para atropellar debaixo dos seus pés a todos os presos da terra.
At dei krasar under fot alle fangar i landet,
35 Para perverter o direito do homem perante a face do Altissimo.
at dei rengjer retten for mannen framfor åsyni til den Høgste,
36 Para subverter ao homem no seu pleito; porventura não o veria o Senhor?
at ein gjer urett mot ein mann i hans sak - ser ikkje Herren slikt?
37 Quem é aquelle que diz, e assim acontece, quando o Senhor o não mande?
Kven tala, og det vart, um Herren ikkje baud?
38 Porventura da bocca do Altissimo não sae o mal e o bem?
Kjem ikkje frå munnen til den Høgste både vondt og godt?
39 De que se queixa logo o homem vivente? queixe-se cada um dos seus peccados.
Kvi skal eit livande menneskje klaga? Kvar syrgje yver si synd!
40 Esquadrinhemos os nossos caminhos, e investiguemol-os, e voltemos para o Senhor.
Lat oss ransaka våre vegar og røyna deim og venda oss til Herren!
41 Levantemos os nossos corações com as mãos a Deus nos céus, dizendo:
Lat oss lyfta våre hjarto likeins som våre hender til Gud i himmelen!
42 Nós prevaricámos, e fomos rebeldes; por isso tu não perdoaste.
Me hev synda og vore ulyduge, du hev ikkje tilgjeve.
43 Cobriste-nos da tua ira, e nos perseguiste; mataste, não perdoaste.
Du sveipte deg i vreide og elte oss, du slo i hel utan nåde.
44 Cobriste-te de nuvens, para que não passe a nossa oração.
I skyer sveipte du deg, so ingi bøn rakk fram.
45 Por cisco e rejeitamento nos pozeste no meio dos povos.
Til skarn og styggje hev du gjort oss midt imillom folki.
46 Todos os nossos inimigos abriram contra nós a sua bocca.
Dei spila upp sitt gap imot oss, alle våre fiendar.
47 Temor e cova vieram sobre nós, assolação e quebrantamento.
Gruv og grav det vart vår lut, øyding og tjon.
48 Correntes de aguas derramou o meu olho pelo quebrantamento da filha do meu povo.
Tårebekkjer strøymer or mitt auga for tjonet på mitt folks dotter.
49 O meu olho manou, e não cessa, porquanto não ha descanço,
Mitt auga sirenn, roar seg ikkje,
50 Até que attente e veja o Senhor desde os céus.
fyrr Herrens skodar etter og ser frå himmelen.
51 O meu olho move a minha alma, por causa de todas as filhas da minha cidade.
Mitt auga gjer meg hjarte-ilt for kvar ei av døtterne i min by.
52 Como ave me caçaram os que são meus inimigos sem causa.
Dei jaga og elte meg som ein fugl, dei som var mine fiendar utan orsak.
53 Arrancaram a minha vida na masmorra, e lançaram pedras sobre mim.
Dei vilde taka livet av meg nede i brunnen, dei kasta stein på meg.
54 Derramaram-se as aguas sobre a minha cabeça; eu disse: Estou cortado.
Vatnet flødde yver mitt hovud, eg sagde: «Det er ute med meg.»
55 Invoquei o teu nome, Senhor, desde a mais profunda cova.
Eg påkalla ditt namn, Herre, utor den djupe hola.
56 Ouviste a minha voz; não escondas o teu ouvido ao meu suspiro, ao meu clamor.
Mi røyst høyrde du; haldt deg ikkje for øyro når eg ropar um lindring.
57 Tu te chegaste no dia em que te invoquei; disseste: Não temas.
Du var nær den dagen eg kalla på deg; du sagde: «Ikkje ottast!»
58 Pleiteaste, Senhor, os pleitos da minha alma, remiste a minha vida.
Du, Herre, hev ført saki for mi sjæl, du hev løyst ut mitt liv.
59 Viste, Senhor, a injustiça que me fizeram; julga a minha causa.
Du, Herre, hev set kva urett eg leid; å, døm i mi sak!
60 Viste toda a sua vingança, todos os seus pensamentos contra mim.
Du hev set all deira hemnhug, alle deira løynderåder mot meg.
61 Ouviste o seu opprobrio, Senhor, todos os seus pensamentos contra mim,
Du hev høyrt deira svivyrdingar, alle deira løynderåder mot meg,
62 Os ditos dos que se levantam contra mim e as suas imaginações contra mim todo o dia.
det mine motstandarar sagde og tenkte imot meg dagen lang.
63 Observa-os a elles ao assentarem-se e ao levantarem-se; eu sou a sua canção.
Ansa på deim, når dei sit og når dei stend! um meg gjer dei nidvisor.
64 Rende-lhes recompensa, Senhor, conforme a obra das suas mãos.
Du, Herre, vil gjeva deim av same slag som deira hender hev gjort.
65 Dá-lhes ancia de coração, maldição tua sobre elles.
Du vil leggja eit sveip yver deira hjarta, du vil bannstøyta deim.
66 Na tua ira persegue-os, e desfal-os de debaixo dos céus do Senhor.
Du vil elta deim i vreide, og tyna deim so dei ikkje bid meir under Herrens himmel.
