Jó 9
1 Então Job respondeu, e disse:
Då tok Job til ords og sagde:
2 Na verdade sei que assim é; porque como se justificaria o homem para com Deus?
«Eg veit for visst at det er so; kva rett fær mannen imot Gud?
3 Se quizer contender com elle, nem a uma de mil coisas lhe poderá responder.
Um han med honom vilde trætta, han kann’kje svara eitt til tusund.
4 Elle é sábio de coração, e forte de forças: quem se endureceu contra elle, e teve paz?
Vis som han er og sterk i velde - kven kann vel strafflaust tråssa honom,
5 Elle é o que transporta as montanhas, sem que o sintam, e o que as transtorna no seu furor.
som fjelli flyt, dei veit’kje av det, og velter deim upp i harm,
6 O que remove a terra do seu logar, e as suas columnas estremecem.
som ruggar jordi frå sin plass, so pilarne hennar skjelv,
7 O que falla ao sol, e não sae, e sella as estrellas.
som soli byd so ho ei skin, og set eit segl for stjernorne,
8 O que só estende os céus, e anda sobre os altos do mar.
som eine spanar himmeln ut og fram på havsens toppar skrid,
9 O que faz a Ursa, o Orion, e o Setestrello, e as recamaras do sul.
hev skapt Karlsvogni og Orion, Sjustjerna og Sørkamri med?
10 O que faz coisas grandes, que se não podem esquadrinhar: e maravilhas taes que se não podem contar.
Som storverk gjer, me ei kann fata, og underverk forutan tal?
11 Eis que passa por diante de mim, e não o vejo: e torna a passar perante mim, e não o sinto.
Han framum gjeng, eg ser han ikkje; um burt han glid, eg går han ikkje.
12 Eis que arrebata; quem lh'o fará restituir? quem lhe dirá: Que é o que fazes?
Når han tek fat, kven stoggar honom? Kven honom spør: «Kva gjer du der?»
13 Deus não revogará a sua ira: debaixo d'elle se encurvam os auxiliadores soberbos.
Gud stoggar ikkje vreiden sin; for han seg bøygde Rahabs-fylgjet.
14 Quanto menos lhe responderia eu! ou escolheria diante d'elle as minhas palavras!
Kor kann vel eg då svara han? Kor skal for han eg ordi leggja?
15 A quem, ainda que eu fosse justo, lhe não responderia: antes ao meu Juiz pediria misericordia.
Um eg hev rett, eg kann’kje svara, men lyt min domar be um nåde.
16 Ainda que chamasse, e elle me respondesse, nem por isso creria que désse ouvidos á minha voz.
Og um han svara når eg ropa, eg trudde ei mi røyst han høyrde.
17 Porque me quebranta com uma tempestade, e multiplica as minhas chagas sem causa.
Han som i stormver reiv meg burt og auka grunnlaust såri mine,
18 Nem me concede o respirar, antes me farta d'amarguras.
han let meg ikkje anda fritt, men metta meg med beiske ting.
19 Quanto ás forças, eis que elle é o forte: e, quanto ao juizo, quem me citará com elle?
Når magt det gjeld, då er han der; men gjeld det rett: kven stemnar honom?
20 Se eu me justificar, a minha bocca me condemnará: se fôr recto, então me declarará por perverso.
Um eg hev rett, min munn meg dømer; er skuldlaus, han meg domfeller.
21 Se fôr recto, não estimo a minha alma: deprezo a minha vida.
Skuldlaus eg er! eg skyner ei meg sjølv, vanvyrder livet mitt.
22 A coisa é esta; por isso eu digo que elle consome ao recto e ao impio.
Det er det same, no eg segjer: Han tyner skuldig og uskuldig.
23 Matando o açoite de repente, então se ri da prova dos innocentes.
Når svipa brått gjev ulivssår, med lått han ser den gode lida.
24 A terra se entrega na mão do impio; elle cobre o rosto dos juizes: se não é elle, quem é logo?
Han jordi gav i nidings hand; på domarar han syni kverver. Er det’kje han, kven er det då?
25 E os meus dias são mais velozes do que um correio: fugiram, e nunca viram o bem.
Mitt liv fer snøggare enn lauparen, dei kverv, men lukka såg det aldri;
26 Passam como navios veleiros: como aguia que se lança á comida.
Det glid som båtar utav sev, lik ørn som ned på fengdi slær.
27 Se eu disser: Me esquecerei da minha queixa, e mudarei o meu rosto, e tomarei alento;
Når eg mi plåga gløyma vil og jamna panna mi og smila,
28 Receio todas as minhas dôres, porque bem sei que me não terás por innocente.
då gruvar eg for pina mi; eg veit du ei frikjenner meg.
29 E, sendo eu impio, por que trabalharei em vão?
For når eg lyt straffskuldig vera, kvifor skal eg då fåfengt stræva?
30 Ainda que me lave com agua de neve, e purifique as minhas mãos com sabão,
Um eg i snø meg vilde tvætta og reinsa henderne med lut.
31 Ainda me submergirás no fosso, e os meus proprios vestidos me abominarão.
Du ned i grefti straks meg dukka, so mine klæde ved meg stygdest.
32 Porque elle não é homem, como eu, a quem eu responda, vindo juntamente a juizo.
Han ikkje er ein mann som eg, kann ei med meg til retten gå;
33 Não ha entre nós arbitro que ponha a mão sobre nós ambos.
d’er ingen skilsmann millom oss som handi si kann på oss leggja.
34 Tire elle a sua vara de cima de mim, e não me amedronte o seu terror.
Når berre han tok riset frå meg og ikkje skræmde meg med rædsla,
35 Então fallarei, e não o temerei; porque assim não estou comigo.
eg skulde tala utan otte; sjølv dømer eg meg annarleis.
