Jó 37
1 Sobre isto tambem treme o meu coração, e salta do seu logar.
For dette bivrar hjarta mitt og lyfter seg frå staden sin.
2 Attentamente ouvi o movimento da sua voz, e o sonido que sae da sua bocca.
Å, høyr på harmen i hans røyst, den dun som dundrar or hans munn!
3 Elle o envia por debaixo de todos os céus, e a sua luz até aos confins da terra.
Det fer burt under himmelkvelv, men elden skin til heimsens endar.
4 Depois d'isto brama com grande voz, troveja com a sua alta voz; e, ouvida a sua voz, não tarda com estas coisas.
So burar røysti etterpå, han torar med sitt stolte mod, og ljoni held han ikkje att når røysti si han ljoma let.
5 Com a sua voz troveja Deus maravilhosamente: faz grandes coisas, e nós as não comprehendemos.
Gud torar underfullt med røysti, gjer storverk som me ei kann skyna.
6 Porque á neve diz: Está sobre a terra: como tambem ao aguaceiro e á sua forte chuva.
Han snøen byd: «Fall ned til jord!» Til regnet og, sitt sterke silregn.
7 Elle sella as mãos de todo o homem, para que conheça todos os homens de sua obra.
Han stengjer av for mannehand, so all hans skapning læra må.
8 E as bestas entram nos seus esconderijos e ficam nas suas cavernas.
Villdyri gjeng til sine hi og kvilar på sin legestad.
9 Da recamara sae o pé de vento, e dos ventos dispersivos o frio.
Or inste kammer kjem det storm, og kulde ut av vindarne.
10 Pelo assopro de Deus se dá a geada, e as largas aguas se endurecem.
Utav Guds ande gustar frost, dei vide vatni kjem i tvang.
11 Tambem com a humidade carrega as grossas nuvens, e esparge a nuvem da sua luz.
Han lastar skyi og med væta og breider sine elding-skyer,
12 Então ellas, segundo o seu prudente conselho, se tornam pelas espheras, para que façam tudo quanto lhes ordena sobre a superficie do mundo habitavel,
og hit og dit dei hastar fram, og skifter leid som han det vil og set i verk det som han byd, utyver vide jordheims-kringen;
13 Seja que por vara, ou para a sua terra, ou por beneficencia as faça vir.
anten til ris, når jordi treng det, ell’ og med nåde lyt dei råka.
14 A isto, ó Job, inclina os teus ouvidos: põe-te em pé, e considera as maravilhas de Deus.
Job, lyd på dette, statt no still, gjev gaum på undri Gud hev gjort!
15 Porventura sabes tu quando Deus considera n'ellas, e faz resplandecer a lua da sua nuvem?
Veit du når Gud deim segjer fyre, og let sitt ljos or skyi skina?
16 Tens tu noticia do equilibrio das grossas nuvens e das maravilhas de aquelle que é perfeito nos conhecimentos,
Veit du vel korleis skyi sviv, um underi åt den Allvise?
17 Ou de como os teus vestidos aquecem, quando do sul ha calma sobre a terra?
Du som i heite klæde styn, når jordi brenn i sunnanvind?
18 Ou estendeste com elle os céus, que estão firmes como espelho fundido?
Gjer du med honom himmelkvelven, som er so fast som støypte spegel?
19 Ensina-nos o que lhe diremos; porque nós nada poderemos pôr em boa ordem, por causa das trevas.
Lær oss, kva me skal segja honom! Me tegja lyt for berre myrker.
20 Ou ser-lhe-hia contado, quando eu assim fallasse? dir-lhe-ha alguem isso? pois será devorado.
Skal han få melding at eg talar? Vil nokon ynskja seg å tynast?
21 E agora se não pode olhar para o sol, quando resplandece nos céus; passando e purificando-os o vento.
No kann ein ikkje ljoset sjå, um enn det klårt på himmeln skin, men vinden sopar skyi burt.
22 O esplendor de oiro vem do norte: pois em Deus ha uma tremenda magestade.
Langt nordanfrå kjem gullet hit, ein fælsleg glans ligg yver Gud.
23 Ao Todo-poderoso não podemos alcançar; grande é em potencia; porém a ninguem opprime em juizo e grandeza de justiça.
Til Allvald kann me ikkje nå, til han som er so stor i magt; men rett og rettferd ei han krenkjer.
24 Por isso o temem os homens: elle não respeita aos sabios de coração.
Difor ber folket age for han, han ansar ingen sjølvklok mann.»
