Jó 29
1 E proseguiu Job em proferir o seu dito, e disse:
Då heldt Job fram med talen sin og sagde:
2 Ah! quem me dera ser como eu fui nos mezes passados! como nos dias em que Deus me guardava!
«Å, var eg som i fordums måna’r, som den gong Gud mi verja var,
3 Quando fazia resplandecer a sua candeia sobre a minha cabeça e quando eu pela sua luz caminhava pelas trevas:
då yver meg hans lampa skein, som lyste meg i myrkret fram,
4 Como era nos dias da minha mocidade, quando o segredo de Deus estava sobre a minha tenda:
slik som eg var i mogne manndom, då Gud var ven i huset mitt,
5 Quando o Todo-poderoso ainda estava comigo, e os meus meninos em redor de mim.
då Allvald endå med meg var, og mine born eg kring meg såg,
6 Quando lavava os meus passos na manteiga, e da rocha me corriam ribeiros de azeite:
då eg i fløyte foten tvådde, og olje rann av fjellet nær meg,
7 Quando sahia a porta pela cidade, e na praça fazia preparar a minha cadeira:
då eg til porten steig i byen, og sessen min på torget tok!
8 Os moços me viam, e se escondiam, e até os edosos se levantavam e se punham em pé:
Ungdomen såg meg, løynde seg; dei gamle reiste seg og stod;
9 Os principes continham as suas palavras, e punham a mão sobre a sua bocca:
hovdingar stogga midt i talen og lagde handi på sin munn;
10 A voz dos chefes se escondia: e a sua lingua se pegava ao seu paladar:
og røysti tagna hjå dei gjæve, og tunga seg til gomen kleimde;
11 Ouvindo-me algum ouvido, me tinha por bemaventurado: vendo-me algum olho, dava testemunho de mim;
dei som meg høyrde, sælka meg, og dei som såg meg, vitna for meg.
12 Porque eu livrava o miseravel, que clamava: como tambem o orfão que não tinha quem o soccoresse.
Eg berga arming når han ropa, og farlaus som var utan hjelp;
13 A benção do que ia perecendo vinha sobre mim, e eu fazia que jubilasse o coração da viuva.
velsigning fekk eg frå forkomne, og enkjor fekk eg til å jubla.
14 Vestia-me da justiça: e ella me servia de vestido: como manto e diadema era o meu juizo.
Rettferd var min, eg hennar bunad; rett var mi kappa og mi kruna.
15 Eu fui o olho do cego, como tambem os pés do coxo:
Eg for den blinde auga var, og føter var eg for den halte.
16 Aos necessitados era pae, e as causas de que eu não tinha conhecimento inquiria com diligencia;
Ein far eg var for fatigfolk; eg for ukjende saki granska.
17 E quebrava os queixaes do perverso, e dos seus dentes tirava a preza.
På brotsmann tennerne eg knekte, reiv fengdi utor gapet hans.
18 E dizia: No meu ninho expirarei, e multiplicarei os meus dias como a areia.
Eg sagde: «I reiret skal eg døy, med dagar talrike som sand.
19 A minha raiz se estendia junto ás aguas, e o orvalho fazia assento sobre os meus ramos;
Til roti mi skal vatnet trengja, dogg bu ved natt på greini mi;
20 A minha honra se renovava em mim, e o meu arco se reforçava na minha mão.
mi æra held seg frisk hjå meg, bogen vert ny handi mi.»
21 Ouvindo-me esperavam, e em silencio attendiam ao meu conselho.
Dei høyrde ventande på meg, og lydde stilt på rådi mi.
22 Acabada a minha palavra, não replicavam, e minhas razões distillavam sobre elles;
Og ikkje la dei mot mitt ord, min tale draup ned yver deim.
23 Porque me esperavam, como a chuva; e abriam a sua bocca, como a chuva tardia
På meg dei bia som på regn, ja, som vårregn opna munnen.
24 Se me ria para elles, não o criam, e não faziam abater a luz do meu rosto;
Eg smilte til mismodige, mitt andlit fekk dei ikkje myrkt.
25 Eu escolhia o seu caminho, assentava-me como chefe, e habitava como rei entre as tropas: como aquelle que consola os que pranteiam.
Når eg deim vitja, sat eg fremst, sat som ein konge i sin herflokk, lik ein som trøystar syrgjande.
