Jó 21
1 Respondeu porém Job, e disse:
Då svara Job og sagde:
2 Ouvi attentamente as minhas razões; e isto vos sirva de consolações.
«Å høyr då, høyr på mine ord! Gjev i minsto det til trøyst!
3 Soffrei-me, e eu fallarei: e, havendo eu fallado, zombae.
Lat meg få lov å tala ut, so kann du spotta etterpå.
4 Porventura eu me queixo a algum homem? porém, ainda que assim fosse, porque se não angustiaria o meu espirito?
Klagar eg vel på menneskje? Og hev eg ikkje grunn til harm?
5 Olhae para mim, e pasmae: e ponde a mão sobre a bocca.
Vend dykk til meg, og ottast so; legg handi so på dykkar munn.
6 Porque, quando me lembro d'isto, me perturbo, e a minha carne é sobresaltada d'horror.
Eg støkk, når eg det kjem i hug; ei bivring gjenom kroppen gjeng.
7 Por que razão vivem os impios? envelhecem, e ainda se esforçam em poder?
Kvifor fær dei gudlause liva, auka i magt som åri gjeng?
8 A sua semente se estabelece com elles perante a sua face; e os seus renovos perante os seus olhos.
Dei ser si ætt stå fast ikring deim, dei hev sitt avkjøme for augo.
9 As suas casas teem paz, sem temor; e a vara de Deus não está sobre elles.
I fred stend husi deira trygge, Guds svipa råkar ikkje deim;
10 O seu touro gera, e não falha: pare a sua vacca, e não aborta.
med heppa parast deira fe, og kyrne kastar aldri kalv.
11 Mandam fóra as suas creanças, como a um rebanho, e seus filhos andam saltando.
Dei slepper borni ut som lamb, og gutarne i leiken hoppar;
12 Levantam a voz, ao som do tamboril e da harpa, e alegram-se ao som dos orgãos.
Dei syng til trumma og til cither og frygdar seg ved fløyteljod.
I lukka liver dei si tid og fer so brått til helheim ned. (Sheol h7585)
14 E, todavia, dizem a Deus: Retirate de nós; porque não desejamos ter conhecimento dos teus caminhos.
Til Gud dei segjer: «Haldt deg burte!» Me vil’kje kjenna dine vegar!
15 Quem é o Todo-poderoso, para que nós o sirvamos? e que nos aproveitará que lhe façamos orações?
Kvi skal me tena den Allsterke? Kva gagnar det å be til honom?»
16 Vêde porém que o seu bem não está na mão d'elles: esteja longe de mim o conselho dos impios!
«Dei hev’kje lukka si i handi» - Langt burt frå meg med gudlaus råd!
17 Quantas vezes succede que se apaga a candeia dos impios, e lhes sobrevem a sua destruição? e Deus na sua ira lhes reparte dôres!
Når sloknar lampa for gudlause? Når kjem ulukka yver deim? Gjev han deim straff i vreidesmod?
18 Porque são como a palha diante do vento, e como a pragana, que arrebata o redemoinho.
Fer dei vel burt som strå for vind, lik agner som i stormen fyk?
19 Deus guarda a sua violencia para seus filhos, e lhe dá o pago, que o sente.
«Gud gøymer straffi til hans born.» Nei, sjølv skal mannen straffi kjenna!
20 Seus olhos vêem a sua ruina, e elle bebe do furor do Todo-poderoso.
Lat han få sjå sitt eige fall og drikka harm frå den Allsterke!
21 Porque, que prazer teria na sua casa, depois de si, cortando-se-lhe o numero dos seus mezes?
Kva bryr han seg vel um sitt hus, når månadstalet hans er fullt?
22 Porventura a Deus se ensinaria sciencia, a elle que julga os excelsos?
Vil nokon hjelpa Gud til kunnskap, han som er domar for dei høgste?
23 Este morre na força da sua plenitude, estando todo quieto e socegado.
Den eine døyr på velmagts høgd, fullkomleg trygg og fredeleg;
24 Os seus baldes estão cheios de leite, e os seus ossos estão regados de tutanos.
hans fat er fulle utav mjølk, og i hans bein er mergen frisk;
25 E outro morre, ao contrario, na amargura do seu coração, não havendo comido do bem.
den andre døyr so beisk i hug, hev ingenting av lukka smaka.
26 Juntamente jazem no pó, e os bichos os cobrem.
Dei båe vert i moldi lagde, og deira klednad makkar er.
27 Eis que conheço bem os vossos pensamentos: e os maus intentos com que injustamente me fazeis violencia.
Sjå kor eg kjennar dykkar tankar, og dykkar meinkrokar mot meg.
28 Porque direis: Onde está a casa do principe? e onde a tenda das moradas dos impios?
De spør: «Kvar er vel stormannshuset? Kvar er det tjeld der gudlause bur?»
29 Porventura o não perguntastes aos que passam pelo caminho? e não conheceis os seus signaes?
Hev de’kje høyrt av ferdafolk - de trur vel det som dei fortel -:
30 Que o mau é preservado para o dia da destruição; e são levados no dia do furor.
«Den vonde frå ulukka slepp; han berga vert på vreidedagen.
31 Quem accusará diante d'elle o seu caminho? e quem lhe dará o pago do que faz?
Kven lastar honom for hans ferd? Og straffar honom for hans gjerd?
32 Finalmente é levado ás sepulturas, e vigia no montão.
Han vert til gravi båren burt, og ved hans gravhaug held dei vakt.
33 Os torrões do valle lhe são doces, e attrahe a si a todo o homem; e diante de si ha innumeraveis.
Søtt søv han under torv i dal, og i hans far all verdi fer, som tallause gjekk fyre honom.
34 Como pois me consolaes com vaidade? pois nas vossas respostas ainda resta a transgressão.
Det trøystar meg med tome ord; av dykkar svar er sviket att.»
