Salomos Høisang 7
1 «Kor fagert din fot stig på skoen, du gjævings møy. Dine lender er bogne som ei sylgja, smidd av ei kunstnarhand.
Chorus Quam pulchri sunt gressus tui in calceamentis, filia principis! Juncturæ femorum tuorum sicut monilia quæ fabricata sunt manu artificis.
2 Fanget som skåli rund, ho aldri vante vin. Livet ein kveitehaug med liljor ikring.
Umbilicus tuus crater tornatilis, numquam indigens poculis. Venter tuus sicut acervus tritici vallatus liliis.
3 Eit killingpar barmen, tvillingar til ei gasella.
Duo ubera tua sicut duo hinnuli, gemelli capreæ.
4 Din hals som eit filsbeinstårn, augo som Hesbons tjørner ved Bat-rabbims port. Nasen som Libanons tårn, som vender imot Damaskus.
Collum tuum sicut turris eburnea; oculi tui sicut piscinæ in Hesebon quæ sunt in porta filiæ multitudinis. Nasus tuus sicut turris Libani, quæ respicit contra Damascum.
5 Ditt hovudet som Karmel ris upp, og lokkarne purpur er, ein konge i flettom er fanga.»
Caput tuum ut Carmelus; et comæ capitis tui sicut purpura regis vincta canalibus.
6 «Å, kor fager, kor frid du er, du kjærleik so hugnadrik!
Sponsus Quam pulchra es, et quam decora, carissima, in deliciis!
7 Som ei palma er du i vokster, som druvor din barm.
Statura tua assimilata est palmæ, et ubera tua botris.
8 Eg meiner upp i palmen eg stig, i stylkerne tek eg tak, din barm skal vera som druvor, din ande er som dåm av eple.
Dixi: Ascendam in palmam, et apprehendam fructus ejus; et erunt ubera tua sicut botri vineæ, et odor oris tui sicut malorum.
9 Og munnen som ljuvaste vin.» «Som lett glid ned for min ven og kveikjer sovandes lippor.
Guttur tuum sicut vinum optimum, dignum dilecto meo ad potandum, labiisque et dentibus illius ad ruminandum.
10 Til min ven høyrer eg, og til meg stend hans trå.»
Sponsa Ego dilecto meo, et ad me conversio ejus.
11 «Kom so min ven, ut på marki lat oss gå og i byom oss kvara!
Veni, dilecte mi, egrediamur in agrum, commoremur in villis.
12 Og i otta inni vingardom sjå, um vintreet sprett, um knupparne spring, um granattreet blømer! Der vil eg gjeva min elsk til deg.
Mane surgamus ad vineas: videamus si floruit vinea, si flores fructus parturiunt, si floruerunt mala punica; ibi dabo tibi ubera mea.
13 Frå kjærleiks-epli strøymer ein fræn, alle slag frukt er ved dørom. Nye og gamle, min ven, hev eg gøymt til deg.
Mandragoræ dederunt odorem in portis nostris omnia poma: nova et vetera, dilecte mi, servavi tibi.]
