Salomos Høisang 6
1 «Kvar helst er han gjengen, din ven, du fagraste dros? Kvar helst hev din ven svive av, so me kann leita med deg?»
Where has thy beloved gone, O thou fairest among women? Where has thy beloved turned, that we may seek him with thee?
2 «Min ven gjekk til hagen sin ned, til balsam-sengjer, til å gjæta i hagom og liljor sanka.»
My beloved has gone down to his garden, to the beds of spices, to feed in the gardens, and to gather lilies.
3 «Min ven er min og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
I am my beloved's, and my beloved is mine. He feeds among the lilies.
4 «Du er fager, du min hugnad, som Tirsa, som Jerusalem er du frid, som herfylgje ageleg.
Thou are fair, O my love, as Tirzah, comely as Jerusalem, sublime as an army with banners.
5 Snu augo dine ifrå meg, for dei magtstel meg. Ditt hår er ein geiteflokk likt, ned Gilead renn.
Turn away thine eyes from me, for they have overcome me. Thy hair is as a flock of goats that lie along the side of Gilead.
6 Dine tenner ein flokk med sauer, komne upp or laug, med tvillingar alle, utan lamb er ingen.
Thy teeth are like a flock of ewes, which have come up from the washing, of which every one has twins, and none is bereaved among them.
7 Som eit granateple-brot din tinning glytter fram attum slør.
Thy temples are like a piece of a pomegranate behind thy veil.
8 Seksti dronningar, åtteti fylgjekvende, av møyar ein endelaus lyd.
There are sixty queens, and eighty concubines, and virgins without number.
9 Men ei einast’ mi duva, mi frægd, einaste barnet til mor, brikna hennar som henne åtte. Ho vert sælka av møyar, henne ser, av dronningar og fylgjekvende lova.»
My dove, my undefiled, is but one. She is the only one of her mother. She is the choice one of her who bore her. The daughters saw her, and called her blessed, yea, the queens and the concubines, and they praised her.
10 «Kven er ho som lik morgonroden gloser, som fullmånen fager, brikjeleg som sol, som herfylgje ageleg?»
Who is she who looks forth as the morning, fair as the moon, clear as the sun, sublime as an army with banners?
11 «Eg gjekk ned i natahagen, vilde sjå kor det grønkast i dale, vilde sjå um vintreet spratt, um granateple-treet bar blom.
I went down into the garden of nuts, to see the green plants of the valley, to see whether the vine budded, and the pomegranates were in flower.
12 Eg visste’kje av, fyrr hugen meg drog og meg sette på mitt gjæve folks vogn.»
Before I was aware, my soul set me among the chariots of my princely people.
13 «Å, snu deg, snu deg, Sulammit! Snu deg, snu deg, so me deg ser.» «Kva er det å sjå på Sulammit?» «Ein dans som i Mahanajim.»
Return, return, O Shulammite, return, return, that we may look upon thee. Why will ye look upon the Shulammite, as upon the dance of two armies?
