Salomos Høisang 5
1 «Ja, eg kjem til min hage, mi syster, mi brur, min myrra og balsam eg plukkar, mitt brød og min honning eg et og drikk min vin og mi mjølk. Ete lagsbrør, drikk dykkar nøgd, vener.»
Am venit în grădina mea, sora mea, mireasa mea; mi-am adunat mirul cu mirodenia mea; mi-am mâncat fagurele cu mierea mea; mi-am băut vinul cu laptele meu; mâncaţi, prieteni; beţi, da, beţi din abundenţă, preaiubiţilor.
2 «Eg låg og sov. Men mitt hjarta vakte, høyr! Der bankar min ven: Mi syster, min hugnad, lat upp, du mi duva, mi frægd! Mitt hovud er vått, av nattedogg lokkarne dryp.»
Dorm, dar inima mi se trezeşte: este vocea preaiubitului meu care bate, spunând: Deschide-mi, sora mea, iubirea mea, porumbiţa mea, neîntinata mea, căci capul îmi este plin cu rouă şi şuviţele mele cu picăturile nopţii.
3 «Eg hev teke av meg kjolen, skal eg klæda på meg att? Eg hev tvege mine føter, skal eg sulka deim til att?»
Mi-am scos haina; cum să o îmbrac? Mi-am spălat picioarele; cum să le întinez?
4 Min ven rette handi gjenom loka inn, då kløkktest mitt hjarta for hans skuld.
Preaiubitul meu şi-a băgat mâna prin gaura uşii şi lăuntrul mi-a fost cuprins de dor după el.
5 So reis eg upp, vilde opna for min ven, av handi mi myrra det draup, av fingrarne rennande myrra det flaut og på dørlåset rann.
M-am ridicat să deschid preaiubitului meu; şi mâinile mele au picurat mir şi degetele mele mir dulce mirositor, pe mânerele încuietorii.
6 So opna eg døri for min ven - då venen var kvorven burt. Og hugsprengd eg tenkte på hans ord. Eg søkte, men ikkje honom fann. Eg ropa på han, men ikkje gav han svar.
Am deschis iubitului meu, dar preaiubitul meu se retrăsese, plecase; sufletul meu se sfârşea când el vorbea, l-am căutat, dar nu l-am găsit; l-am chemat, dar nu mi-a dat niciun răspuns.
7 Meg vaktaran’ møtte som i byen sveiv, dei meg slo, gav meg sår, og sløret ifrå meg dei tok, vaktaran’ på murom.
Păzitorii care cutreierau cetatea m-au găsit, m-au lovit, m-au rănit; paznicii zidurilor mi-au luat vălul.
8 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, um de skulde finna min ven, - ja, kva skal de honom segja? - At sjuk av kjærleik eg er.
Vă conjur, fiice ale Ierusalimului, dacă îl găsiţi pe preaiubitul meu, să îi spuneţi că sunt bolnavă de dragoste.
9 «Kva er din ven framom andre vener, du fagraste dros? Kva er din ven framum andre, når du naudbed oss so?»
Cu ce este preaiubitul tău mai mult decât alt preaiubit, tu, cea mai frumoasă dintre femei? Cu ce este preaiubitul tău mai mult decât alt preaiubit, ca să ne conjuri astfel?
10 «Min ven er ljosleitt og raud, utmerkt framum ti tusund.
Preaiubitul meu este alb şi rumen, cel dintâi dintre zece mii.
11 Hovudet skiraste gull, palmegreiner er lokkarn’, svarte som ein ramn.
Capul lui este ca aurul cel mai pur, şuviţele lui sunt dese şi negre cum este corbul.
12 Augo som duvor ved rennande å, dei som laugar seg i mjølk ved braddfull sjø.
Ochii lui sunt ca ochii porumbiţelor lângă râurile de ape, spălaţi cu lapte şi potrivit aşezaţi.
13 Kinni som balsam-sengjer, som dåmurt-skrin. Lipporne liljor, som dryp av rennande myrra.
Obrajii lui sunt ca un pat de miresme, ca flori dulci; buzele lui precum crini, picurând mir dulce mirositor.
14 Henderne teiner av gull med krysolitar sette, midja av filsbein med safirar prydd.
Mâinile lui sunt ca inele din aur montate cu beril; pântecele lui este ca fildeş strălucitor placat cu safire.
15 Føterne marmor-stolpar på fine gull-stettar. Som Libanon er han å sjå, som ein ceder traust.
Picioarele lui sunt ca nişte coloane de marmură, montate pe postamente din aur pur, înfăţişarea lui este ca Libanul, măreaţă ca cedrii.
16 Hans munn er søt, hugnad er han all. Slik er venen og felagen min, de Jerusalems døtter.»
Gura lui este dulceaţă; da, el este cu totul de iubit. Acesta este preaiubitul meu şi acesta este prietenul meu, fiice ale Ierusalimului.
