Salomos Høisang 2
1 «Ein engblom frå Saron er eg, ei lilja frå dalom.»
ego flos campi et lilium convallium
2 «Ja, som ei lilja i klunger-holt millom møyar min hugnad er.»
sicut lilium inter spinas sic amica mea inter filias
3 «Liksom ein apall, i skogen stend er venen min millom sveinar. Eg sitje so ljuvt i skuggen hans, og søt er frukti i munn.
sicut malum inter ligna silvarum sic dilectus meus inter filios sub umbra illius quam desideraveram sedi et fructus eius dulcis gutturi meo
4 Inn i vinhuset hev han meg ført, og hans merke yver meg det er kjærleik.
introduxit me in cellam vinariam ordinavit in me caritatem
5 Å, styrk meg med druvekakor, med eple meg kveik! For eg er sjuk av kjærleik.
fulcite me floribus stipate me malis quia amore langueo
6 Hans vinstre hand er under mitt hovud, med den høgre femner han meg.
leva eius sub capite meo et dextera illius amplexabitur me
7 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil!»
adiuro vos filiae Hierusalem per capreas cervosque camporum ne suscitetis neque evigilare faciatis dilectam quoadusque ipsa velit
8 «Høyr! Min ven! Sjå der, han kjem! Yver fjelli, sjå, han sprett, yver haugarne han renn.
vox dilecti mei ecce iste venit saliens in montibus transiliens colles
9 Min ven ei gasella er lik eller som ungan hjort. Sjå der! No han stend attum vår vegg. Gjenom glyttom ser han inn.
similis est dilectus meus capreae hinuloque cervorum en ipse stat post parietem nostrum despiciens per fenestras prospiciens per cancellos
10 Han tek til min ven å tala til meg: «Du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom ut!
et dilectus meus loquitur mihi surge propera amica mea formonsa mea et veni
11 For sjå, no er vinteren slutt, regnet hev kvorve burt.
iam enim hiemps transiit imber abiit et recessit
12 Du ser blomarne sprett utpå voll. D’er det bilet dei vintrei skjer, og turtelduva ho syng i vårt land.
flores apparuerunt in terra tempus putationis advenit vox turturis audita est in terra nostra
13 Fiketreet skyt frukt, vintrei stend alt i blom med angande dåm, du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom!
ficus protulit grossos suos vineae florent dederunt odorem surge amica mea speciosa mea et veni
14 Du, mi duva, i bergeskard, som i fjellveggen sit, lat ditt andlit meg sjå, lat meg høyra ditt mål, for ditt mål er so ljuvt, og ditt andlit so vænt.»
columba mea in foraminibus petrae in caverna maceriae ostende mihi faciem tuam sonet vox tua in auribus meis vox enim tua dulcis et facies tua decora
15 «Fare av og revarne slå, dei revarne små, som i hagom mun gå, for hagarne no, dei tek til å gro.»
capite nobis vulpes vulpes parvulas quae demoliuntur vineas nam vinea nostra floruit
16 Min ven er min, og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
dilectus meus mihi et ego illi qui pascitur inter lilia
17 «Skrid du, min ven, til dagen vert sval, og skuggarne flyr, ei gasella lik eller ungan hjort uppi skardefjellom.»
donec adspiret dies et inclinentur umbrae revertere similis esto dilecte mi capreae aut hinulo cervorum super montes Bether
