< Salomos Høisang 2 >

1 «Ein engblom frå Saron er eg, ei lilja frå dalom.»
Je suis une rose de Saron, un muguet des vallées.
2 «Ja, som ei lilja i klunger-holt millom møyar min hugnad er.»
Comme un lys au milieu des épines, ainsi est mon amour parmi les filles.
3 «Liksom ein apall, i skogen stend er venen min millom sveinar. Eg sitje so ljuvt i skuggen hans, og søt er frukti i munn.
Comme le pommier parmi les arbres de la forêt, ainsi est mon bien-aimé parmi les fils. Je me suis assis sous son ombre avec grand plaisir, son fruit était doux à mon goût.
4 Inn i vinhuset hev han meg ført, og hans merke yver meg det er kjærleik.
Il m'a amené à la salle de banquet. Sa bannière sur moi est l'amour.
5 Å, styrk meg med druvekakor, med eple meg kveik! For eg er sjuk av kjærleik.
Fortifiez-moi avec des raisins secs, me rafraîchir avec des pommes; car je suis faible d'amour.
6 Hans vinstre hand er under mitt hovud, med den høgre femner han meg.
Sa main gauche est sous ma tête. Sa main droite m'enlace.
7 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil!»
Je vous adjure, filles de Jérusalem, par les chevreuils, ou par les biches des champs, que vous n'excitez pas, ni ne réveillez l'amour, jusqu'à ce qu'il le souhaite.
8 «Høyr! Min ven! Sjå der, han kjem! Yver fjelli, sjå, han sprett, yver haugarne han renn.
La voix de mon bien-aimé! Voici qu'il arrive, en sautant sur les montagnes, sautant sur les collines.
9 Min ven ei gasella er lik eller som ungan hjort. Sjå der! No han stend attum vår vegg. Gjenom glyttom ser han inn.
Mon bien-aimé est comme un chevreuil ou une jeune biche. Regardez, il se tient derrière notre mur! Il regarde les fenêtres. Il jette un coup d'œil à travers le treillis.
10 Han tek til min ven å tala til meg: «Du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom ut!
Mon bien-aimé a parlé, et m'a dit, « Lève-toi, mon amour, ma belle, et viens.
11 For sjå, no er vinteren slutt, regnet hev kvorve burt.
Car voici, l'hiver est passé. La pluie est finie et partie.
12 Du ser blomarne sprett utpå voll. D’er det bilet dei vintrei skjer, og turtelduva ho syng i vårt land.
Les fleurs apparaissent sur la terre. Le temps du chant est arrivé, et la voix de la tourterelle se fait entendre dans notre pays.
13 Fiketreet skyt frukt, vintrei stend alt i blom med angande dåm, du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom!
Le figuier mûrit ses figues vertes. Les vignes sont en fleurs. Ils dégagent leur parfum. Lève-toi, mon amour, ma belle, et s'en aller. »
14 Du, mi duva, i bergeskard, som i fjellveggen sit, lat ditt andlit meg sjå, lat meg høyra ditt mål, for ditt mål er so ljuvt, og ditt andlit so vænt.»
Ma colombe dans les fentes du rocher, dans les cachettes du flanc de la montagne, laisse-moi voir ton visage. Laisse-moi entendre ta voix; car ta voix est douce et ton visage est beau.
15 «Fare av og revarne slå, dei revarne små, som i hagom mun gå, for hagarne no, dei tek til å gro.»
Attrapez pour nous les renards, les petits renards qui pillent les vignobles; car nos vignobles sont en fleur.
16 Min ven er min, og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
Mon bien-aimé est à moi, et je suis à lui. Il se promène parmi les lys.
17 «Skrid du, min ven, til dagen vert sval, og skuggarne flyr, ei gasella lik eller ungan hjort uppi skardefjellom.»
Jusqu'à ce que le jour se rafraîchisse, et que les ombres s'enfuient, tourne, ma bien-aimée, et être comme un chevreuil ou un jeune cerf sur les montagnes de Bether.

< Salomos Høisang 2 >