Salomos Høisang 2
1 «Ein engblom frå Saron er eg, ei lilja frå dalom.»
I am the rose of Sharon, and the lily of the valleys.
2 «Ja, som ei lilja i klunger-holt millom møyar min hugnad er.»
As the lily among thorns, so is my love among the daughters.
3 «Liksom ein apall, i skogen stend er venen min millom sveinar. Eg sitje so ljuvt i skuggen hans, og søt er frukti i munn.
As the apple tree among the trees of the wood, so is my beloved among the sons. I sat down under his shadow with great delight, and his fruit was sweet to my taste.
4 Inn i vinhuset hev han meg ført, og hans merke yver meg det er kjærleik.
He brought me to the banqueting house, and his banner over me was love.
5 Å, styrk meg med druvekakor, med eple meg kveik! For eg er sjuk av kjærleik.
Stay me with flagons, comfort me with apples: for I am sick of love.
6 Hans vinstre hand er under mitt hovud, med den høgre femner han meg.
His left hand is under my head, and his right hand doth embrace me.
7 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil!»
I charge you, O ye daughters of Jerusalem, by the roes, and by the hinds of the field, that ye stir not up, nor awake my love, till he please.
8 «Høyr! Min ven! Sjå der, han kjem! Yver fjelli, sjå, han sprett, yver haugarne han renn.
The voice of my beloved! behold, he cometh leaping upon the mountains, skipping upon the hills.
9 Min ven ei gasella er lik eller som ungan hjort. Sjå der! No han stend attum vår vegg. Gjenom glyttom ser han inn.
My beloved is like a roe or a young hart: behold, he standeth behind our wall, he looketh forth at the windows, shewing himself through the lattice.
10 Han tek til min ven å tala til meg: «Du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom ut!
My beloved spake, and said unto me, Rise up, my love, my fair one, and come away.
11 For sjå, no er vinteren slutt, regnet hev kvorve burt.
For, lo, the winter is past, the rain is over and gone;
12 Du ser blomarne sprett utpå voll. D’er det bilet dei vintrei skjer, og turtelduva ho syng i vårt land.
The flowers appear on the earth; the time of the singing of birds is come, and the voice of the turtledove is heard in our land;
13 Fiketreet skyt frukt, vintrei stend alt i blom med angande dåm, du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom!
The fig tree putteth forth her green figs, and the vines with the tender grape give a good smell. Arise, my love, my fair one, and come away.
14 Du, mi duva, i bergeskard, som i fjellveggen sit, lat ditt andlit meg sjå, lat meg høyra ditt mål, for ditt mål er so ljuvt, og ditt andlit so vænt.»
O my dove, that art in the clefts of the rock, in the secret places of the stairs, let me see thy countenance, let me hear thy voice; for sweet is thy voice, and thy countenance is comely.
15 «Fare av og revarne slå, dei revarne små, som i hagom mun gå, for hagarne no, dei tek til å gro.»
Take us the foxes, the little foxes, that spoil the vines: for our vines have tender grapes.
16 Min ven er min, og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
My beloved is mine, and I am his: he feedeth among the lilies.
17 «Skrid du, min ven, til dagen vert sval, og skuggarne flyr, ei gasella lik eller ungan hjort uppi skardefjellom.»
Until the day break, and the shadows flee away, turn, my beloved, and be thou like a roe or a young hart upon the mountains of Bether.
