Salomos Høisang 2
1 «Ein engblom frå Saron er eg, ei lilja frå dalom.»
I am the flower of the field, and the lily of the valleys.
2 «Ja, som ei lilja i klunger-holt millom møyar min hugnad er.»
As the lily among thorns, so is my love among the daughters.
3 «Liksom ein apall, i skogen stend er venen min millom sveinar. Eg sitje so ljuvt i skuggen hans, og søt er frukti i munn.
As the apple tree among the trees of the woods, so is my beloved among the sons. I sat down under his shadow, whom I desired: and his fruit was sweet to my palate.
4 Inn i vinhuset hev han meg ført, og hans merke yver meg det er kjærleik.
He brought me into the cellar of wine, he set in order charity in me.
5 Å, styrk meg med druvekakor, med eple meg kveik! For eg er sjuk av kjærleik.
Stay me up with flowers, compass me about with apples: because I languish with love.
6 Hans vinstre hand er under mitt hovud, med den høgre femner han meg.
His left hand is under my head, and his right hand shall embrace me.
7 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil!»
I adjure you, O ye daughters of Jerusalem, by the roes, and the harts of the, fields, that you stir not up, nor make the beloved to awake, till she please.
8 «Høyr! Min ven! Sjå der, han kjem! Yver fjelli, sjå, han sprett, yver haugarne han renn.
The voice of my beloved, behold he cometh leaping upon the mountains, skipping over the hills.
9 Min ven ei gasella er lik eller som ungan hjort. Sjå der! No han stend attum vår vegg. Gjenom glyttom ser han inn.
My beloved is like a roe, or a young hart. Behold he standeth behind our wall, looking through the windows, looking through the lattices.
10 Han tek til min ven å tala til meg: «Du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom ut!
Behold my beloved speaketh to me: Arise, make haste, my love, my dove, my beautiful one, and come.
11 For sjå, no er vinteren slutt, regnet hev kvorve burt.
For winter is now past, the rain is over and gone.
12 Du ser blomarne sprett utpå voll. D’er det bilet dei vintrei skjer, og turtelduva ho syng i vårt land.
The flowers have appeared in our land, the time of pruning is come: the voice of the turtle is heard in our land:
13 Fiketreet skyt frukt, vintrei stend alt i blom med angande dåm, du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom!
The fig tree hath put forth her green figs: the vines in flower yield their sweet smell. Arise, my love, my beautiful one, and come:
14 Du, mi duva, i bergeskard, som i fjellveggen sit, lat ditt andlit meg sjå, lat meg høyra ditt mål, for ditt mål er so ljuvt, og ditt andlit so vænt.»
My dove in the clefts of the rock, in the hollow places of the wall, shew me thy face, let thy voice sound in my ears: for thy voice is sweet, and thy face comely.
15 «Fare av og revarne slå, dei revarne små, som i hagom mun gå, for hagarne no, dei tek til å gro.»
Catch us the little foxes that destroy the vines: for our vineyard hath flourished.
16 Min ven er min, og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
My beloved to me, and I to him who feedeth among the lilies,
17 «Skrid du, min ven, til dagen vert sval, og skuggarne flyr, ei gasella lik eller ungan hjort uppi skardefjellom.»
Till the day break, and the shadows retire. Return: be like, my beloved, to a roe, or to a young hart upon the mountains of Bether.
