Salomos Høisang 2
1 «Ein engblom frå Saron er eg, ei lilja frå dalom.»
I am a rose of Sharon, a flower of the valleys.
2 «Ja, som ei lilja i klunger-holt millom møyar min hugnad er.»
As the lily-flower among the thorns of the waste, so is my love among the daughters.
3 «Liksom ein apall, i skogen stend er venen min millom sveinar. Eg sitje so ljuvt i skuggen hans, og søt er frukti i munn.
As the apple-tree among the trees of the wood, so is my loved one among the sons. I took my rest under his shade with great delight, and his fruit was sweet to my taste.
4 Inn i vinhuset hev han meg ført, og hans merke yver meg det er kjærleik.
He took me to the house of wine, and his flag over me was love.
5 Å, styrk meg med druvekakor, med eple meg kveik! For eg er sjuk av kjærleik.
Make me strong with wine-cakes, let me be comforted with apples; I am overcome with love.
6 Hans vinstre hand er under mitt hovud, med den høgre femner han meg.
His left hand is under my head, and his right hand is round about me.
7 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil!»
I say to you, O daughters of Jerusalem, by the roes of the field, do not let love be moved till it is ready.
8 «Høyr! Min ven! Sjå der, han kjem! Yver fjelli, sjå, han sprett, yver haugarne han renn.
The voice of my loved one! See, he comes dancing on the mountains, stepping quickly on the hills.
9 Min ven ei gasella er lik eller som ungan hjort. Sjå der! No han stend attum vår vegg. Gjenom glyttom ser han inn.
My loved one is like a roe; see, he is on the other side of our wall, he is looking in at the windows, letting himself be seen through the spaces.
10 Han tek til min ven å tala til meg: «Du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom ut!
My loved one said to me, Get up, my love, my fair one, and come away.
11 For sjå, no er vinteren slutt, regnet hev kvorve burt.
For, see, the winter is past, the rain is over and gone;
12 Du ser blomarne sprett utpå voll. D’er det bilet dei vintrei skjer, og turtelduva ho syng i vårt land.
The flowers are come on the earth; the time of cutting the vines is come, and the voice of the dove is sounding in our land;
13 Fiketreet skyt frukt, vintrei stend alt i blom med angande dåm, du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom!
The fig-tree puts out her green fruit and the vines with their young fruit give a good smell. Get up from your bed, my beautiful one, and come away.
14 Du, mi duva, i bergeskard, som i fjellveggen sit, lat ditt andlit meg sjå, lat meg høyra ditt mål, for ditt mål er so ljuvt, og ditt andlit so vænt.»
O my dove, you are in the holes of the mountain sides, in the cracks of the high hills; let me see your face, let your voice come to my ears; for sweet is your voice, and your face is fair.
15 «Fare av og revarne slå, dei revarne små, som i hagom mun gå, for hagarne no, dei tek til å gro.»
Take for us the foxes, the little foxes, which do damage to the vines; our vines have young grapes.
16 Min ven er min, og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
My loved one is mine, and I am his: he takes his food among the flowers.
17 «Skrid du, min ven, til dagen vert sval, og skuggarne flyr, ei gasella lik eller ungan hjort uppi skardefjellom.»
Till the evening comes, and the sky slowly becomes dark, come, my loved one, and be like a roe on the mountains of Bether.
