Salomos Høisang 2
1 «Ein engblom frå Saron er eg, ei lilja frå dalom.»
I am a rose of Sharon, a lily of the valley.
2 «Ja, som ei lilja i klunger-holt millom møyar min hugnad er.»
Like a lily among the thorns is my darling among the maidens.
3 «Liksom ein apall, i skogen stend er venen min millom sveinar. Eg sitje so ljuvt i skuggen hans, og søt er frukti i munn.
Like an apple tree among the trees of the forest is my beloved among the young men. I delight to sit in his shade, and his fruit is sweet to my taste.
4 Inn i vinhuset hev han meg ført, og hans merke yver meg det er kjærleik.
He has brought me to the house of wine, and his banner over me is love.
5 Å, styrk meg med druvekakor, med eple meg kveik! For eg er sjuk av kjærleik.
Sustain me with raisins; refresh me with apples, for I am faint with love.
6 Hans vinstre hand er under mitt hovud, med den høgre femner han meg.
His left hand is under my head, and his right arm embraces me.
7 Eg hjarteleg bed dykk, Jerusalems døtter, ved gasellor og hindar i skog, at ikkje de vekkje eller eggje kjærleik, fyrr sjølv han so vil!»
O daughters of Jerusalem, I adjure you by the gazelles and does of the field: Do not arouse or awaken love until the time is right.
8 «Høyr! Min ven! Sjå der, han kjem! Yver fjelli, sjå, han sprett, yver haugarne han renn.
Listen! My beloved approaches. Look! Here he comes, leaping across the mountains, bounding over the hills.
9 Min ven ei gasella er lik eller som ungan hjort. Sjå der! No han stend attum vår vegg. Gjenom glyttom ser han inn.
My beloved is like a gazelle or a young stag. Look, he stands behind our wall, gazing through the windows, peering through the lattice.
10 Han tek til min ven å tala til meg: «Du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom ut!
My beloved calls to me, “Arise, my darling. Come away with me, my beautiful one.
11 For sjå, no er vinteren slutt, regnet hev kvorve burt.
For now the winter is past; the rain is over and gone.
12 Du ser blomarne sprett utpå voll. D’er det bilet dei vintrei skjer, og turtelduva ho syng i vårt land.
The flowers have appeared in the countryside; the season of singing has come, and the cooing of turtledoves is heard in our land.
13 Fiketreet skyt frukt, vintrei stend alt i blom med angande dåm, du, min hugnad, statt upp, du, mi fagre, kom!
The fig tree ripens its figs; the blossoming vines spread their fragrance. Arise, come away, my darling; come away with me, my beautiful one.”
14 Du, mi duva, i bergeskard, som i fjellveggen sit, lat ditt andlit meg sjå, lat meg høyra ditt mål, for ditt mål er so ljuvt, og ditt andlit so vænt.»
O my dove in the clefts of the rock, in the crevices of the cliff, let me see your face, let me hear your voice; for your voice is sweet, and your countenance is lovely.
15 «Fare av og revarne slå, dei revarne små, som i hagom mun gå, for hagarne no, dei tek til å gro.»
Catch for us the foxes— the little foxes that ruin the vineyards— for our vineyards are in bloom.
16 Min ven er min, og eg er hans, han som gjæter millom liljor.»
My beloved is mine and I am his; he pastures his flock among the lilies.
17 «Skrid du, min ven, til dagen vert sval, og skuggarne flyr, ei gasella lik eller ungan hjort uppi skardefjellom.»
Before the day breaks and shadows flee, turn, my beloved, and be like a gazelle or a young stag on the mountains of Bether.
