Romerne 9
1 Eg segjer sanning i Kristus, eg lyg ikkje, samvitet mitt vitnar med meg i den Heilage Ande,
I am speaking the truth as one in union with Christ; it is no lie; and my conscience, enlightened by the Holy Spirit,
2 at eg hev ei stor sorg og en stendig verk i hjarta mitt.
bears me out when I say that there is a great weight of sorrow upon me and that my heart is never free from pain.
3 For eg skulde ynskja at eg sjølv var bannstøytt burt frå Kristus for brørne mine, samættingarne mine etter kjøtet,
I could wish that I were myself accursed and severed from the Christ, for the sake of my Brothers — my own countrymen.
4 dei som er israelitar, som hev barnekåret og herlegdomen og pakterne og lovgjevingi og gudstenesta og lovnaderne,
For they are Israelites, and theirs are the adoption as Sons, the visible Presence, the Covenants, the revealed Law, the Temple worship, and the Promises.
5 dei som federne høyrer til og som Kristus er ætta frå etter kjøtet, han som er Gud yver alle ting, velsigna i all æva. Amen. (aiōn g165)
They are descended from the Patriarchs; and, as far as his human nature was concerned, from them came the Christ — he who is supreme over all things, God for ever blessed. Amen. (aiōn g165)
6 Men det er ikkje so at Guds ord hev vorte til inkjes; for ikkje alle dei som er ætta frå Israel, er Israel;
Not that God’s Word has failed. For it is not all who are descended from Israel who are true Israelites;
7 og ikkje heller er alle Abrahams born for di um dei er hans ætt; men: «Etter Isak som skal ætta di heita, »
nor, because they are Abraham’s descendants, are they all his Children; but — ‘It is Isaac’s children who will be called thy descendants.’
8 det vil segja: ikkje borni etter kjøtet er Guds born, men borni etter lovnaden vert rekna til ætti.
This means that it is not the children born in the course of nature who are God’s Children, but it is the children born in fulfilment of the Promise who are to be regarded as Abraham’s descendants.
9 For dette er eit lovnadsord: «Ved dette bilet kjem eg att, og då skal Sara hava ein son.»
For these words are the words of a promise — ‘About this time I will come, and Sarah shall have a son.’
10 Og ikkje berre det, men so var det og med Rebekka, ho som var med born ved ein, det er Isak, far vår.
Nor is that all. There is also the case of Rebecca, when she was about to bear children to our ancestor Isaac.
11 For då dei endå var ufødde, og ikkje endå hadde gjort korkje godt eller vondt - for at Guds rådgjerd etter hans utveljing skulde standa ved lag, ikkje ved gjerningar, men ved honom som kallar -
For in order that the purpose of God, working through selection, might not fail — a selection depending, not on obedience, but on his Call — Rebecca was told, before her children were born and before they had done anything either right or wrong,
12 då vart det sagt til henne: «Den eldste skal tena den yngste, »
that ‘the elder would be a servant to the younger.’
13 som skrive stend: «Jakob elska eg, men Esau hata eg.»
The words of Scripture are — ‘I loved Jacob, but I hated Esau.’
14 Kva skal me då segja? Skulde det finnast urettferd hjå Gud? Langt ifrå!
What are we to say, then? Is God guilty of injustice? Heaven forbid!
15 For han segjer til Moses: «Eg vil miskunna den som eg miskunnar, og ynka den som eg ynkar.»
For his words to Moses are — ‘I will take pity on whom I take pity, and be merciful to whom I am merciful.’
16 So stend det då ikkje til den som vil, og ikkje heller til den som renner, men til Gud som gjer miskunn.
So, then, all depends, not on human wishes or human efforts, but on God’s mercy.
17 For Skrifti segjer til Farao: «Just til dette reiste eg deg upp, at eg kunde syna magti mi på deg, og at namnet mitt kunde verta kunngjort yver all jordi.»
In Scripture, again, it is said to Pharaoh — ‘It was for this very purpose that I raised thee to the throne, to show my power by my dealings with thee, and to make my name known throughout the world.’
18 So miskunnar han då kven han vil, og gjer kven han vil hard.
So, then, where God wills, he takes pity, and where he wills, he hardens the heart.
19 So vil du vel segja til meg: «Kva hev han so endå å klaga for? For kven stend vel imot viljen hans?»
Perhaps you will say to me — ‘How can any one still be blamed? For who withstands his purpose?’
20 Men kven er då du, menneskje, som trættar imot Gud? Skal då verket segja til verkaren: «Kvi gjorde du meg so?»
I might rather ask ‘Who are you who are arguing with God?’ Does a thing which a man has moulded say to him who has moulded it ‘Why did you make me like this?’
21 Eller hev ikkje krusmakaren vald yver leiret, so han av same deigi kann gjera det eine kjerald til æra og det andre til vanæra?
Has not the potter absolute power over his clay, so that out of the same lump he makes one thing for better, and another for common, use?
22 Men um no Gud, endå han vilde syna vreiden sin og kunngjera si magt, like vel med stort langmod tolde dei vreide-kjerald som var laga til undergang,
And what if God, intending to reveal his displeasure and make his power known, bore most patiently with the objects of his displeasure, though they were fit only to be destroyed,
23 so han og kunde gjera sin herlegdoms rikdom yver miskunnskjeraldi som han fyreåt hadde laga til herlegdom?
so as to make known his surpassing glory in dealing with the objects of his mercy, whom he prepared beforehand for glory,
24 Og til slike kalla han oss og, ikkje berre av jødar, men og av heidningar,
and whom he called — even us — Not only from among the Jews but from among the Gentiles also!
25 som han og segjer hjå Hosea: «Det som ei er mitt folk, vil eg kalla mitt folk, og kalla henne elska som ei var elska;
This, indeed, is what he says in the Book of Hosea — ‘I will call those my People who were not my People, and her my beloved who was not beloved.
26 og det skal ganga so, at på den staden det vart sagt til deim: «De er ikkje mitt folk, » der skal dei kallast den livande Guds born.»
And in the very place where it was said to them — “Ye are not my People”, they shall be called Sons of the Living God.’
27 Og som Jesaja ropar ut yver Israel: «Um talet på Israels born er som havsens sand, so skal då berre leivningen frelsast.
And Isaiah cries aloud over Israel — ‘Though the Sons of Israel are like the sand of the sea in number, only a remnant of them shall escape!
28 For ordet sitt skal Herren setja i verk og snøgt fullføra på jordi.»
For the Lord will execute his sentence upon the world, fully and without delay.’
29 Og som Jesaja fyrr hev sagt: «Hadde ikkje Herren Sebaot leivt oss eit sæde, so hadde me vorte som Sodoma og vorte like Gomorra.»
It is as Isaiah foretold — ‘Had not the Lord of Hosts spared some few of our race to us, we should have become like Sodom and been made to resemble Gomorrah.’
30 Kva skal me då segja? At heidningarne som ikkje søkte rettferd, dei vann rettferd, men det var rettferdi av tru.
What are we to say, then? Why, that Gentiles, who were not in search of righteousness, secured it — a righteousness which was the result of faith;
31 Men Israel, som søkte rettferdslov, dei vann ikkje fram til denne lovi.
while Israel, which was in search of a Law which would ensure righteousness, failed to discover one.
32 Kvifor so? For di dei ikkje søkte henne med tru, men med gjerningar, for dei støytte seg på støytesteinen,
And why? Because they looked to obedience, and not to faith, to secure it. They stumbled over ‘the Stumbling-block.’
33 som skrive stend: «Sjå, eg legg i Sion ein stein til støyt og eit berg til stygg; den som trur på honom, skal ikkje verta til skammar.»
As Scripture says — ‘See, I place a Stumbling-block in Zion — a Rock which shall prove a hindrance; and he who believes in him shall have no cause for shame.’
