Romerne 9
1 Eg segjer sanning i Kristus, eg lyg ikkje, samvitet mitt vitnar med meg i den Heilage Ande,
I speak the truth in Christ; I am not lying, as confirmed by my conscience in the Holy Spirit.
2 at eg hev ei stor sorg og en stendig verk i hjarta mitt.
I have deep sorrow and unceasing anguish in my heart.
3 For eg skulde ynskja at eg sjølv var bannstøytt burt frå Kristus for brørne mine, samættingarne mine etter kjøtet,
For I could wish that I myself were cursed and cut off from Christ for the sake of my brothers, my own flesh and blood,
4 dei som er israelitar, som hev barnekåret og herlegdomen og pakterne og lovgjevingi og gudstenesta og lovnaderne,
the people of Israel. Theirs is the adoption as sons; theirs the divine glory and the covenants; theirs the giving of the law, the temple worship, and the promises.
5 dei som federne høyrer til og som Kristus er ætta frå etter kjøtet, han som er Gud yver alle ting, velsigna i all æva. Amen. (aiōn g165)
Theirs are the patriarchs, and from them proceeds the human descent of Christ, who is God over all, forever worthy of praise! Amen. (aiōn g165)
6 Men det er ikkje so at Guds ord hev vorte til inkjes; for ikkje alle dei som er ætta frå Israel, er Israel;
It is not as though God’s word has failed. For not all who are descended from Israel are Israel.
7 og ikkje heller er alle Abrahams born for di um dei er hans ætt; men: «Etter Isak som skal ætta di heita, »
Nor because they are Abraham’s descendants are they all his children. On the contrary, “Through Isaac your offspring will be reckoned.”
8 det vil segja: ikkje borni etter kjøtet er Guds born, men borni etter lovnaden vert rekna til ætti.
So it is not the children of the flesh who are God’s children, but it is the children of the promise who are regarded as offspring.
9 For dette er eit lovnadsord: «Ved dette bilet kjem eg att, og då skal Sara hava ein son.»
For this is what the promise stated: “At the appointed time I will return, and Sarah will have a son.”
10 Og ikkje berre det, men so var det og med Rebekka, ho som var med born ved ein, det er Isak, far vår.
Not only that, but Rebecca’s children were conceived by one man, our father Isaac.
11 For då dei endå var ufødde, og ikkje endå hadde gjort korkje godt eller vondt - for at Guds rådgjerd etter hans utveljing skulde standa ved lag, ikkje ved gjerningar, men ved honom som kallar -
Yet before the twins were born or had done anything good or bad, in order that God’s plan of election might stand,
12 då vart det sagt til henne: «Den eldste skal tena den yngste, »
not by works but by Him who calls, she was told, “The older will serve the younger.”
13 som skrive stend: «Jakob elska eg, men Esau hata eg.»
So it is written: “Jacob I loved, but Esau I hated.”
14 Kva skal me då segja? Skulde det finnast urettferd hjå Gud? Langt ifrå!
What then shall we say? Is God unjust? Certainly not!
15 For han segjer til Moses: «Eg vil miskunna den som eg miskunnar, og ynka den som eg ynkar.»
For He says to Moses: “I will have mercy on whom I have mercy, and I will have compassion on whom I have compassion.”
16 So stend det då ikkje til den som vil, og ikkje heller til den som renner, men til Gud som gjer miskunn.
So then, it does not depend on man’s desire or effort, but on God’s mercy.
17 For Skrifti segjer til Farao: «Just til dette reiste eg deg upp, at eg kunde syna magti mi på deg, og at namnet mitt kunde verta kunngjort yver all jordi.»
For the Scripture says to Pharaoh: “I raised you up for this very purpose, that I might display My power in you, and that My name might be proclaimed in all the earth.”
18 So miskunnar han då kven han vil, og gjer kven han vil hard.
Therefore God has mercy on whom He wants to have mercy, and He hardens whom He wants to harden.
19 So vil du vel segja til meg: «Kva hev han so endå å klaga for? For kven stend vel imot viljen hans?»
One of you will say to me, “Then why does God still find fault? For who can resist His will?”
20 Men kven er då du, menneskje, som trættar imot Gud? Skal då verket segja til verkaren: «Kvi gjorde du meg so?»
But who are you, O man, to talk back to God? Shall what is formed say to Him who formed it, “Why did You make me like this?”
21 Eller hev ikkje krusmakaren vald yver leiret, so han av same deigi kann gjera det eine kjerald til æra og det andre til vanæra?
Does not the potter have the right to make from the same lump of clay one vessel for special occasions and another for common use?
22 Men um no Gud, endå han vilde syna vreiden sin og kunngjera si magt, like vel med stort langmod tolde dei vreide-kjerald som var laga til undergang,
What if God, intending to show His wrath and make His power known, bore with great patience the vessels of His wrath, prepared for destruction?
23 so han og kunde gjera sin herlegdoms rikdom yver miskunnskjeraldi som han fyreåt hadde laga til herlegdom?
What if He did this to make the riches of His glory known to the vessels of His mercy, whom He prepared in advance for glory—
24 Og til slike kalla han oss og, ikkje berre av jødar, men og av heidningar,
including us, whom He has called not only from the Jews, but also from the Gentiles?
25 som han og segjer hjå Hosea: «Det som ei er mitt folk, vil eg kalla mitt folk, og kalla henne elska som ei var elska;
As He says in Hosea: “I will call them ‘My People’ who are not My people, and I will call her ‘My Beloved’ who is not My beloved,”
26 og det skal ganga so, at på den staden det vart sagt til deim: «De er ikkje mitt folk, » der skal dei kallast den livande Guds born.»
and, “It will happen that in the very place where it was said to them, ‘You are not My people,’ they will be called ‘sons of the living God.’”
27 Og som Jesaja ropar ut yver Israel: «Um talet på Israels born er som havsens sand, so skal då berre leivningen frelsast.
Isaiah cries out concerning Israel: “Though the number of the Israelites is like the sand of the sea, only the remnant will be saved.
28 For ordet sitt skal Herren setja i verk og snøgt fullføra på jordi.»
For the Lord will carry out His sentence on the earth thoroughly and decisively.”
29 Og som Jesaja fyrr hev sagt: «Hadde ikkje Herren Sebaot leivt oss eit sæde, so hadde me vorte som Sodoma og vorte like Gomorra.»
It is just as Isaiah foretold: “Unless the Lord of Hosts had left us descendants, we would have become like Sodom, we would have resembled Gomorrah.”
30 Kva skal me då segja? At heidningarne som ikkje søkte rettferd, dei vann rettferd, men det var rettferdi av tru.
What then will we say? That the Gentiles, who did not pursue righteousness, have obtained it, a righteousness that is by faith;
31 Men Israel, som søkte rettferdslov, dei vann ikkje fram til denne lovi.
but Israel, who pursued a law of righteousness, has not attained it.
32 Kvifor so? For di dei ikkje søkte henne med tru, men med gjerningar, for dei støytte seg på støytesteinen,
Why not? Because their pursuit was not by faith, but as if it were by works. They stumbled over the stumbling stone,
33 som skrive stend: «Sjå, eg legg i Sion ein stein til støyt og eit berg til stygg; den som trur på honom, skal ikkje verta til skammar.»
as it is written: “See, I lay in Zion a stone of stumbling and a rock of offense; and the one who believes in Him will never be put to shame.”
