< Romerne 4 >
1 Kva skal me då segja at Abraham, far vår, hev vunne etter kjøtet?
What then shall we say—as touching Abraham our forefather?
2 For vart Abraham rettferdiggjord av gjerningar, so hev han noko å rosa seg av. Men det hev han ikkje for Gud.
For, if Abraham by works was declared righteous, he hath whereof to boast; —nevertheless, not towards God, —
3 For kva segjer Skrifti? «Abraham trudde Gud, og det vart rekna honom til rettferd.»
For what doth the Scripture say? And Abraham believed in God, and it was reckoned unto him as righteousness.
4 Men den som held seg til gjerningar, honom vert løni ikkje tilrekna av nåde, men etter skyldnad;
Now, unto him that worketh, the reward is not reckoned by way of favour but by way of obligation,
5 men den som ikkje held seg til gjerningar, men trur på han som gjer den ugudlege rettferdig, honom vert trui hans rekna til rettferd.
Whereas, unto him that worketh not but believeth on him that declareth righteous the ungodly, his faith is reckoned as righteousness.
6 Soleis prisar og David det menneskjet sælt som Gud tilreknar rettferd utan gjerningar:
Just as David also affirmeth the happiness of the man unto whom God reckoneth righteousness apart from works: —
7 «Sæle er dei som hev misgjerderne sine forlatne og synderne sine yverbreidde.
Happy, they whose lawlessnesses have been forgiven and whose sins have been covered,
8 Sæl er den mann som Herren ikkje tilreknar synd.»
Happy, the man whose sin the Lord will in nowise reckon.
9 Gjeld no denne sælkingi dei umskorne, eller dei u-umskorne og? For me segjer at trui vart rekna Abraham til rettferd.
This happiness, then, [is it] for the circumcision, or for the uncircumcision? for we say—His faith was reckoned unto Abraham as righteousness:
10 Korleis vart ho då tilrekna honom? då han var umskoren, eller då han hadde fyrehud? Ikkje då han var umskoren, men då han hadde fyrehud,
How, then, was it reckoned? When he was in circumcision or in uncircumcision? Not in circumcision, but in uncircumcision;
11 og han fekk umskjeringsteiknet til innsigle på rettferdi ved den trui som han hadde då han var u-umskoren, av di han skulde vera far til alle dei u-umskorne som trur, so rettferdi kunde verta tilrekna deim og,
And, a sign, he received [namely] of circumcision, a seal of the righteousness of the faith which he had while yet uncircumcised; to the end he might be father of all that believe during uncircumcision, to the end [the same] righteousness might be reckoned unto them, —
12 og far til dei umskorne, dei som ikkje berre hev umskjering, men og gjeng i fotfaret av den trui som Abraham, far vår, hadde då han var u-umskoren.
And father of circumcision—unto them who are not of circumcision only, but who also walk in the steps of the faith, while yet uncircumcised, of our father Abraham.
13 For ikkje ved lovi fekk Abraham eller ætti hans den lovnaden at han skulde vera erving til verdi, men ved tru-rettferd.
For, not through means of law, doth the promise belong unto Abraham or unto his seed, —that he should be heir of the world; but, through a righteousness by faith.
14 For er dei som held seg til lovi ervingar, so hev trui vorte gagnlaus og lovnaden til inkjes;
For, if they who are of law are heirs, made void is faith and of no effect is the promise.
15 for lovi verkar vreide, men der det ingi lov er, der er ikkje heller lovbrot.
For, the law, worketh out anger, but, where there is no law, neither is there transgression.
16 Difor fekk han lovnaden ved trui, so det kunde vera som ein nåde, so lovnaden kunde standa fast for all ætti, ikkje berre for den som hev lovi, men og for den som hev Abrahams tru; han som er far til oss alle -
For this cause, it is by faith, in order that it may be by way of favour, so that the promise is firm unto all the seed, —not unto that by the law only, but unto that also [which is such] by the faith of Abraham; who is father of us all, —
17 som skrive stend: «Til fader åt mange folk hev eg sett deg» - for Guds åsyn som han trudde på, han som gjer dei daude livande og kallar det som ikkje er til, som um det vore til.
Even as it is written—Father of many nations, have I appointed thee: before him whom he believed—God, who causeth the dead to live, and calleth the things that are not as things that are: —
18 Mot von trudde han med von, so han skulde verta far til mange folk, etter det som sagt var: «So skal ætti di verta.»
Who, past hope, upon hope believed, so that he became father of many nations, —according to what had been said—So shall be thy seed; —
19 Og utan veikskap i trui såg han på sin eigen likam, som var utlivd, han var nære på hundrad år, og på det utdøydde morslivet hennar Sara;
And, without becoming weak in his faith, he attentively considered his own body, already deadened—he being a hundred years old, the deadening also of Sarah’s womb;
20 men på Guds lovnad tvila han ikkje med vantru, men vart sterk i trui, med di han gav Gud æra
In respect, however, of the promise of God, he was not led to hesitate by unbelief, but received power by his faith, giving glory unto God,
21 og var fullviss på at det han hadde lova, var han og megtig til å gjera.
And being fully persuaded (that), —what he hath promised, able is he also to perform:
22 Difor vart det og rekna honom til rettferd.
Wherefore [also], it was reckoned unto him as righteousness.
23 Men ikkje berre for hans skuld er det skrive at det vart honom tilrekna,
Now it was not written for his sake alone that it was reckoned unto him,
24 men og for vår skuld som det skal verta tilrekna, me som trur på honom som vekte upp Jesus, vår Herre, frå dei daude,
But for our sakes also—unto whom it is to be reckoned, —even unto them that believe upon him who raised Jesus our Lord from among the dead:
25 han som vart gjeven for våre brot og uppvekt til vår rettferdiggjering.
Who was delivered up on account of our offences and was raised on account of the declaring us righteous.