Romerne 11
1 Difor segjer eg: Hev då Gud støytt frå seg folket sitt? Nei, langt ifrå; for eg er og ein israelit, av Abrahams ætt, av Benjamins ættgrein.
I say then, Hath God cast away his people? God forbid. For I also am an Israelite, of the seed of Abraham, [of] the tribe of Benjamin.
2 Gud hev ikkje støytt frå seg folket sitt som han kjende fyreåt. Eller veit de ikkje kva Skrifti segjer der ho talar um Elia, korleis han stig fram for Gud imot Israel og segjer:
God hath not cast away his people which he foreknew. Wot ye not what the scripture saith of Elias? how he maketh intercession to God against Israel, saying,
3 «Herre! Profetarne dine drap dei, altari dine reiv dei ned, og eg vart åleine att, og dei stend meg etter livet.»
Lord, they have killed thy prophets, and digged down thine altars; and I am left alone, and they seek my life.
4 Men kva segjer Guds svar til honom? «Eg leivde meg sju tusund mann som ikkje bøygde kne for Ba’al.»
But what saith the answer of God unto him? I have reserved to myself seven thousand men, who have not bowed the knee to [the image of] Baal.
5 Soleis hev det då og i denne tid vorte att ein leivning etter nådens utveljing.
Even so then at this present time also there is a remnant according to the election of grace.
6 Men er det av nåde, so er det ikkje lenger av gjerningar, elles vert nåden ikkje nåde lenger.
And if by grace, then [is it] no more of works: otherwise grace is no more grace. But if [it be] of works, then is it no more grace: otherwise work is no more work.
7 Kva so? Det som Israel trår etter, det hev det ikkje nått, men dei utvalde hev nått det, dei hine hev vorte forherde,
What then? Israel hath not obtained that which he seeketh for; but the election hath obtained it, and the rest were blinded
8 som skrive stend: «Gud gav deim ei dauvskapsånd, augo til å ikkje sjå og øyro til å ikkje høyra, alt til den dag i dag.»
(According as it is written, God hath given them the spirit of slumber, eyes that they should not see, and ears that they should not hear; ) unto this day.
9 Og David segjer: «Lat bordet deira verta deim ei snara og ei gildra ei fella og ei attergjeld!
And David saith, Let their table be made a snare, and a trap, and a stumblingblock, and a recompence unto them:
10 Lat augo deira dimmast, so dei ikkje ser, og bøyg alltid ryggen deira!»
Let their eyes be darkened, that they may not see, and bow down their back alway.
11 Difor segjer eg: Hev dei då snåva for di at dei skulde falla? Nei, langt ifrå! men ved deira fall er frelsa komi til heidningarne, so det skal vekkja deim til kapphug.
I say then, Have they stumbled that they should fall? God forbid: but [rather] through their fall salvation [is come] unto the Gentiles, for to provoke them to jealousy.
12 Men er deira fall ein rikdom for verdi, og deira skade ein rikdom for heidningar, kor mykje meir då deira fullending!
Now if the fall of them [be] the riches of the world, and the diminishing of them the riches of the Gentiles; how much more their fulness?
13 For til dykk talar eg, de heidningar. So sant som eg er heidningapostel, ærar eg embættet mitt,
For I speak to you Gentiles, inasmuch as I am the apostle of the Gentiles, I magnify mine office:
14 um eg då kunde vekkja samættingarne mine til kapphug og få frelst nokre av deim.
If by any means I may provoke to emulation [them which are] my flesh, and might save some of them.
15 For hev verdi vorte forlikt med Gud med då dei var burtkasta, kva anna vert det då enn liv av daude, når dei vert mottekne?
For if the casting away of them [be] the reconciling of the world, what [shall] the receiving [of them be], but life from the dead?
16 Men er fyrstegrøda heilag, so er deigi det og, og er roti heilag, so er greinerne det og.
For if the firstfruit [be] holy, the lump [is] also [holy]: and if the root [be] holy, so [are] the branches.
17 Um no like vel sume av greinerne vart avbrotne, og du, som var ein vill oljekvist, vart innpota imillom deim og vart samhavande med deim i roti og feita på oljetreet,
And if some of the branches be broken off, and thou, being a wild olive tree, wert graffed in among them, and with them partakest of the root and fatness of the olive tree;
18 so rosa deg ikkje imot greinerne! men um du rosar deg, so er det då ikkje du som ber roti, men roti som ber deg.
Boast not against the branches. But if thou boast, thou bearest not the root, but the root thee.
19 So vil du vel segja: «Greinerne vart avbrotne for di at eg skulde verta innpota.»
Thou wilt say then, The branches were broken off, that I might be graffed in.
20 Ja vel! ved si vantru vart dei avbrotne, men du stend ved trui; ovmodast ikkje, men ottast!
Well; because of unbelief they were broken off, and thou standest by faith. Be not highminded, but fear:
21 For sparde ikkje Gud dei naturlege greinerne, so vil han ikkje spara deg heller.
For if God spared not the natural branches, [take heed] lest he also spare not thee.
22 Sjå då Guds godleik og strengleik: Strengleik imot deim som er falne, men godleik imot deg, so framt du held deg til godleiken, elles skal du og verta avhoggen.
Behold therefore the goodness and severity of God: on them which fell, severity; but toward thee, goodness, if thou continue in [his] goodness: otherwise thou also shalt be cut off.
23 Men hine skal og verta innpota, dersom dei ikkje held fram i vantrui; for Gud er megtig til å pota deim inn att.
And they also, if they abide not still in unbelief, shall be graffed in: for God is able to graff them in again.
24 For dersom du vart avhoggen av det oljetreet som er vilt av naturi, og imot naturi innpota i eit godt oljetre, kor mykje heller skal dei då verta innpota i sitt eige oljetre, dei som av naturi høyrer til der!
For if thou wert cut out of the olive tree which is wild by nature, and wert graffed contrary to nature into a good olive tree: how much more shall these, which be the natural [branches], be graffed into their own olive tree?
25 For eg vil ikkje, brør, at de skal vera uvitande um denne løyndomen - so de ikkje skal tykkjast dykk sjølve kloke - at forherding til deils er komi yver Israel, til dess at fullnaden av heidningarne er komen inn,
For I would not, brethren, that ye should be ignorant of this mystery, lest ye should be wise in your own conceits; that blindness in part is happened to Israel, until the fulness of the Gentiles be come in.
26 og so skal heile Israel verta frelst, som skrive stend: «Frå Sion skal frelsaren koma, rydja gudløysa burt frå Jakob,
And so all Israel shall be saved: as it is written, There shall come out of Sion the Deliverer, and shall turn away ungodliness from Jacob:
27 og når eg tek burt deira synder, er dette mi pakti med deim.»
For this [is] my covenant unto them, when I shall take away their sins.
28 Etter evangeliet er dei fiendar for dykkar skuld, men etter utveljingi er dei elska for federne skuld;
As concerning the gospel, [they are] enemies for your sakes: but as touching the election, [they are] beloved for the fathers’ sakes.
29 for Gud tregar ikkje på nådegåvorne sine og kallet sitt.
For the gifts and calling of God [are] without repentance.
30 For liksom de fyrr var ulyduge mot Gud, men no hev fenge miskunn ved deira ulydnad,
For as ye in times past have not believed God, yet have now obtained mercy through their unbelief:
31 so hev dei og no vore ulyduge for at dei og skal få miskunn med den miskunn som de hev fenge;
Even so have these also now not believed, that through your mercy they also may obtain mercy.
32 for Gud hev gjeve deim alle yver til ulydnad, so han skulde kunna miskunna deim alle. (eleēsē g1653)
For God hath concluded them all in unbelief, that he might have mercy upon all. (eleēsē g1653)
33 Å, for djup av rikdom og visdom hjå Gud! Kor uransakelege domarne hans er, og kor urekkjande vegarne hans!
O the depth of the riches both of the wisdom and knowledge of God! how unsearchable [are] his judgments, and his ways past finding out!
34 For kven kjende Herrens hug? eller kven var rådgjevaren hans?
For who hath known the mind of the Lord? or who hath been his counsellor?
35 Eller kven gav honom noko fyreåt, so han skulde få vederlag att?
Or who hath first given to him, and it shall be recompensed unto him again?
