Romerne 11
1 Difor segjer eg: Hev då Gud støytt frå seg folket sitt? Nei, langt ifrå; for eg er og ein israelit, av Abrahams ætt, av Benjamins ættgrein.
I ask then, did God reject His people? Certainly not! I am an Israelite myself, a descendant of Abraham, from the tribe of Benjamin.
2 Gud hev ikkje støytt frå seg folket sitt som han kjende fyreåt. Eller veit de ikkje kva Skrifti segjer der ho talar um Elia, korleis han stig fram for Gud imot Israel og segjer:
God did not reject His people, whom He foreknew. Do you not know what the Scripture says about Elijah, how he appealed to God against Israel:
3 «Herre! Profetarne dine drap dei, altari dine reiv dei ned, og eg vart åleine att, og dei stend meg etter livet.»
“Lord, they have killed Your prophets and torn down Your altars. I am the only one left, and they are seeking my life as well”?
4 Men kva segjer Guds svar til honom? «Eg leivde meg sju tusund mann som ikkje bøygde kne for Ba’al.»
And what was the divine reply to him? “I have reserved for Myself seven thousand men who have not bowed the knee to Baal.”
5 Soleis hev det då og i denne tid vorte att ein leivning etter nådens utveljing.
In the same way, at the present time there is a remnant chosen by grace.
6 Men er det av nåde, so er det ikkje lenger av gjerningar, elles vert nåden ikkje nåde lenger.
And if it is by grace, then it is no longer by works. Otherwise, grace would no longer be grace.
7 Kva so? Det som Israel trår etter, det hev det ikkje nått, men dei utvalde hev nått det, dei hine hev vorte forherde,
What then? What Israel was seeking, it failed to obtain, but the elect did. The others were hardened,
8 som skrive stend: «Gud gav deim ei dauvskapsånd, augo til å ikkje sjå og øyro til å ikkje høyra, alt til den dag i dag.»
as it is written: “God gave them a spirit of stupor, eyes that could not see, and ears that could not hear, to this very day.”
9 Og David segjer: «Lat bordet deira verta deim ei snara og ei gildra ei fella og ei attergjeld!
And David says: “May their table become a snare and a trap, a stumbling block and a retribution to them.
10 Lat augo deira dimmast, so dei ikkje ser, og bøyg alltid ryggen deira!»
May their eyes be darkened so they cannot see, and their backs be bent forever.”
11 Difor segjer eg: Hev dei då snåva for di at dei skulde falla? Nei, langt ifrå! men ved deira fall er frelsa komi til heidningarne, so det skal vekkja deim til kapphug.
I ask then, did they stumble so as to fall beyond recovery? Certainly not! However, because of their trespass, salvation has come to the Gentiles to make Israel jealous.
12 Men er deira fall ein rikdom for verdi, og deira skade ein rikdom for heidningar, kor mykje meir då deira fullending!
But if their trespass means riches for the world, and their failure means riches for the Gentiles, how much greater riches will their fullness bring!
13 For til dykk talar eg, de heidningar. So sant som eg er heidningapostel, ærar eg embættet mitt,
I am speaking to you Gentiles. Inasmuch as I am the apostle to the Gentiles, I magnify my ministry
14 um eg då kunde vekkja samættingarne mine til kapphug og få frelst nokre av deim.
in the hope that I may provoke my own people to jealousy and save some of them.
15 For hev verdi vorte forlikt med Gud med då dei var burtkasta, kva anna vert det då enn liv av daude, når dei vert mottekne?
For if their rejection is the reconciliation of the world, what will their acceptance be but life from the dead?
16 Men er fyrstegrøda heilag, so er deigi det og, og er roti heilag, so er greinerne det og.
If the first part of the dough is holy, so is the whole batch; if the root is holy, so are the branches.
17 Um no like vel sume av greinerne vart avbrotne, og du, som var ein vill oljekvist, vart innpota imillom deim og vart samhavande med deim i roti og feita på oljetreet,
Now if some branches have been broken off, and you, a wild olive shoot, have been grafted in among the others to share in the nourishment of the olive root,
18 so rosa deg ikkje imot greinerne! men um du rosar deg, so er det då ikkje du som ber roti, men roti som ber deg.
do not boast over those branches. If you do, remember this: You do not support the root, but the root supports you.
19 So vil du vel segja: «Greinerne vart avbrotne for di at eg skulde verta innpota.»
You will say then, “Branches were broken off so that I could be grafted in.”
20 Ja vel! ved si vantru vart dei avbrotne, men du stend ved trui; ovmodast ikkje, men ottast!
That is correct: They were broken off because of unbelief, but you stand by faith. Do not be arrogant, but be afraid.
21 For sparde ikkje Gud dei naturlege greinerne, so vil han ikkje spara deg heller.
For if God did not spare the natural branches, He will certainly not spare you either.
22 Sjå då Guds godleik og strengleik: Strengleik imot deim som er falne, men godleik imot deg, so framt du held deg til godleiken, elles skal du og verta avhoggen.
Take notice, therefore, of the kindness and severity of God: severity to those who fell, but kindness to you, if you continue in His kindness. Otherwise you also will be cut off.
23 Men hine skal og verta innpota, dersom dei ikkje held fram i vantrui; for Gud er megtig til å pota deim inn att.
And if they do not persist in unbelief, they will be grafted in, for God is able to graft them in again.
24 For dersom du vart avhoggen av det oljetreet som er vilt av naturi, og imot naturi innpota i eit godt oljetre, kor mykje heller skal dei då verta innpota i sitt eige oljetre, dei som av naturi høyrer til der!
For if you were cut from a wild olive tree, and contrary to nature were grafted into one that is cultivated, how much more readily will these, the natural branches, be grafted into their own olive tree!
25 For eg vil ikkje, brør, at de skal vera uvitande um denne løyndomen - so de ikkje skal tykkjast dykk sjølve kloke - at forherding til deils er komi yver Israel, til dess at fullnaden av heidningarne er komen inn,
I do not want you to be ignorant of this mystery, brothers, so that you will not be conceited: A hardening in part has come to Israel, until the full number of the Gentiles has come in.
26 og so skal heile Israel verta frelst, som skrive stend: «Frå Sion skal frelsaren koma, rydja gudløysa burt frå Jakob,
And so all Israel will be saved, as it is written: “The Deliverer will come from Zion; He will remove godlessness from Jacob.
27 og når eg tek burt deira synder, er dette mi pakti med deim.»
And this is My covenant with them when I take away their sins.”
28 Etter evangeliet er dei fiendar for dykkar skuld, men etter utveljingi er dei elska for federne skuld;
Regarding the gospel, they are enemies on your account; but regarding election, they are loved on account of the patriarchs.
29 for Gud tregar ikkje på nådegåvorne sine og kallet sitt.
For God’s gifts and His call are irrevocable.
30 For liksom de fyrr var ulyduge mot Gud, men no hev fenge miskunn ved deira ulydnad,
Just as you who formerly disobeyed God have now received mercy through their disobedience,
31 so hev dei og no vore ulyduge for at dei og skal få miskunn med den miskunn som de hev fenge;
so they too have now disobeyed, in order that they too may now receive mercy through the mercy shown to you.
32 for Gud hev gjeve deim alle yver til ulydnad, so han skulde kunna miskunna deim alle. (eleēsē g1653)
For God has consigned everyone to disobedience so that He may have mercy on everyone. (eleēsē g1653)
33 Å, for djup av rikdom og visdom hjå Gud! Kor uransakelege domarne hans er, og kor urekkjande vegarne hans!
O, the depth of the riches of the wisdom and knowledge of God! How unsearchable are His judgments, and untraceable His ways!
34 For kven kjende Herrens hug? eller kven var rådgjevaren hans?
“Who has known the mind of the Lord? Or who has been His counselor?”
35 Eller kven gav honom noko fyreåt, so han skulde få vederlag att?
“Who has first given to God, that God should repay him?”
