Salmenes 94
1 Herre, du hemns Gud, du hemns Gud, syn deg i herlegdom!
God is Lord of veniauncis; God of veniauncis dide freli.
2 Statt upp, du domar yver jordi, lat dei ovmodige få lika for si gjerning!
Be thou enhaunsid that demest the erthe; yelde thou yeldinge to proude men.
3 Kor lenge skal ugudlege, Herre, kor lenge skal ugudlege fegnast?
Lord, hou longe synneris; hou longe schulen synneris haue glorie?
4 Dei gøyser or seg og fører skamlaus tale; dei skrøyter, alle ugjerningsmenner.
Thei schulen telle out, and schulen speke wickidnesse; alle men schulen speke that worchen vnriytfulnesse.
5 Ditt folk, Herre, krasar dei, og din arv plågar dei.
Lord, thei han maad lowe thi puple; and thei han disesid thin eritage.
6 Enkja og den framande slær dei i hel, og dei myrder dei farlause.
Thei killiden a widowe and a comelyng; and thei han slayn fadirles children and modirles.
7 Og dei segjer: «Herren ser ikkje, og Jakobs Gud merkar det ikkje.»
And thei seiden, The Lord schal not se; and God of Jacob schal not vndurstonde.
8 Merka då, de uvituge i folket! Og de vitlause, når vil de taka til vitet?
Ye vnwise men in the puple, vndirstonde; and, ye foolis, lerne sum tyme.
9 Han som hev sett inn øyra, skulde han ikkje høyra? Han som hev laga til auga, skulde han ikkje sjå?
Schal not he here, that plauntide the eere; ethere biholdith not he, that made the iye?
10 Han som tuktar heidningar, skulde han ikkje refsa, han som gjev menneski kunnskap?
Schal not he repreue, that chastisith folkis; which techith man kunnyng?
11 Herren kjenner mannsens tankar, at dei er fåfengd.
The Lord knowith the thouytis of men; that tho ben veyne.
12 Sæl er den mann som du, Herre, tuktar, og som du gjev lærdom or lovi di,
Blessid is the man, whom thou, Lord, hast lerned; and hast tauyt him of thi lawe.
13 til å gjeve honom ro for vonde dagar, til dess det vert grave ei grav for den ugudlege.
That thou aswage hym fro yuele daies; til a diche be diggid to the synner.
14 For ikkje støyter Herren burt sitt folk, og arven sin forlet han ikkje.
For the Lord schal not putte awei his puple; and he schal not forsake his eritage.
15 For domen skal venda um att til rettferd, og alle ærlege i hjarta skal halda med honom.
Til riytfulnesse be turned in to dom; and who ben niy it, alle that ben of riytful herte.
16 Kven stend upp for meg imot dei vonde? Kven stig fram for meg mot deim som gjer urett?
Who schal rise with me ayens mysdoeris; ether who schal stonde with me ayens hem that worchen wickidnesse?
17 Dersom ikkje Herren var mi hjelp, so vilde sjæli mi snart bu i stilla.
No but for the Lord helpide me; almest my soule hadde dwellid in helle.
18 Når eg segjer: «Foten min er ustød, då held di miskunn meg uppe, Herre.»
If Y seide, My foot was stirid; Lord, thi merci helpide me.
19 Når det kjem mange tunge tankar i mitt hjarta, då huggar dine trøystarord mi sjæl.
Aftir the multitude of my sorewis in myn herte; thi coumfortis maden glad my soule.
20 Er vel tynings-domstolen i samlag med deg, der dei lagar urett i hop til rett?
Whether the seete of wickidnesse cleueth to thee; that makist trauel in comaundement?
21 Dei flokkar seg i hop mot sjæli åt den rettferdige, og dei fordømer uskuldigt blod.
Thei schulen take ayens the soule of a iust man; and thei schulen condempne innocent blood.
22 Då vert Herren ei borg for meg, og min Gud vert eit berg som eg flyr til.
And the Lord was maad to me in to refuyt; and my God was maad in to the help of myn hope.
23 Og han let deira urett koma attende yver deim, og for deira vondskap skal han gjera ende på deim, ja, Herren, vår Gud, skal gjera ende på deim.
And he schal yelde to hem the wickidnesse of hem; and in the malice of hem he schal lese hem, oure Lord God schal lese hem.
