Salmenes 94
1 Herre, du hemns Gud, du hemns Gud, syn deg i herlegdom!
O LORD God, to whom vengeance belongeth; O God, to whom vengeance belongeth, show thyself.
2 Statt upp, du domar yver jordi, lat dei ovmodige få lika for si gjerning!
Lift up thyself, thou judge of the earth: render a reward to the proud.
3 Kor lenge skal ugudlege, Herre, kor lenge skal ugudlege fegnast?
LORD, how long shall the wicked, how long shall the wicked triumph?
4 Dei gøyser or seg og fører skamlaus tale; dei skrøyter, alle ugjerningsmenner.
[How long] shall they utter [and] speak hard things? [and] all the workers of iniquity boast themselves?
5 Ditt folk, Herre, krasar dei, og din arv plågar dei.
They break in pieces thy people, O LORD, and afflict thy heritage.
6 Enkja og den framande slær dei i hel, og dei myrder dei farlause.
They slay the widow and the stranger, and murder the fatherless.
7 Og dei segjer: «Herren ser ikkje, og Jakobs Gud merkar det ikkje.»
Yet they say, The LORD will not see, neither will the God of Jacob regard [it].
8 Merka då, de uvituge i folket! Og de vitlause, når vil de taka til vitet?
Understand, ye brutish among the people: and [ye] fools, when will ye be wise?
9 Han som hev sett inn øyra, skulde han ikkje høyra? Han som hev laga til auga, skulde han ikkje sjå?
He that planted the ear, shall he not hear? he that formed the eye, shall he not see?
10 Han som tuktar heidningar, skulde han ikkje refsa, han som gjev menneski kunnskap?
He that chastiseth the heathen, shall he not correct? he that teacheth man knowledge, [shall he not know]?
11 Herren kjenner mannsens tankar, at dei er fåfengd.
The LORD knoweth the thoughts of man, that they [are] vanity.
12 Sæl er den mann som du, Herre, tuktar, og som du gjev lærdom or lovi di,
Blessed [is] the man whom thou chastenest, O LORD, and teachest him out of thy law;
13 til å gjeve honom ro for vonde dagar, til dess det vert grave ei grav for den ugudlege.
That thou mayest give him rest from the days of adversity, until the pit be digged for the wicked.
14 For ikkje støyter Herren burt sitt folk, og arven sin forlet han ikkje.
For the LORD will not cast off his people, neither will he forsake his inheritance.
15 For domen skal venda um att til rettferd, og alle ærlege i hjarta skal halda med honom.
But judgment shall return to righteousness: and all the upright in heart shall follow it.
16 Kven stend upp for meg imot dei vonde? Kven stig fram for meg mot deim som gjer urett?
Who will rise up for me against the evil-doers? [or] who will stand up for me against the workers of iniquity?
17 Dersom ikkje Herren var mi hjelp, so vilde sjæli mi snart bu i stilla.
Unless the LORD [had been] my help, my soul had almost dwelt in silence.
18 Når eg segjer: «Foten min er ustød, då held di miskunn meg uppe, Herre.»
When I said, My foot slippeth; thy mercy, O LORD, held me up.
19 Når det kjem mange tunge tankar i mitt hjarta, då huggar dine trøystarord mi sjæl.
In the multitude of my thoughts within me, thy comforts delight my soul.
20 Er vel tynings-domstolen i samlag med deg, der dei lagar urett i hop til rett?
Shall the throne of iniquity have fellowship with thee, which frameth mischief by a law?
21 Dei flokkar seg i hop mot sjæli åt den rettferdige, og dei fordømer uskuldigt blod.
They assemble themselves against the soul of the righteous, and condemn the innocent blood.
22 Då vert Herren ei borg for meg, og min Gud vert eit berg som eg flyr til.
But the LORD is my defense; and my God [is] the rock of my refuge.
23 Og han let deira urett koma attende yver deim, og for deira vondskap skal han gjera ende på deim, ja, Herren, vår Gud, skal gjera ende på deim.
And he will bring upon them their own iniquity, and will cut them off in their own wickedness; [yes], the LORD our God will cut them off.
