Salmenes 94
1 Herre, du hemns Gud, du hemns Gud, syn deg i herlegdom!
O God, of vengeance, Lord! O God of vengeance, shine forth.
2 Statt upp, du domar yver jordi, lat dei ovmodige få lika for si gjerning!
Lift up thyself, O judge of the Earth! bring a recompense upon the proud.
3 Kor lenge skal ugudlege, Herre, kor lenge skal ugudlege fegnast?
How long shall the wicked, O Lord—how long shall the wicked exult?
4 Dei gøyser or seg og fører skamlaus tale; dei skrøyter, alle ugjerningsmenner.
They sputter, they speak hard things: all the workers of wickedness boast themselves.
5 Ditt folk, Herre, krasar dei, og din arv plågar dei.
Thy people, O Lord! they crush, and thy heritage they afflict.
6 Enkja og den framande slær dei i hel, og dei myrder dei farlause.
The widow and the stranger they slay, and the fatherless they murder.
7 Og dei segjer: «Herren ser ikkje, og Jakobs Gud merkar det ikkje.»
And they say, The Lord will not see, and the God of Jacob will not take notice of it.
8 Merka då, de uvituge i folket! Og de vitlause, når vil de taka til vitet?
Understand, ye brutish among the people: and ye fools, when will ye become intelligent!
9 Han som hev sett inn øyra, skulde han ikkje høyra? Han som hev laga til auga, skulde han ikkje sjå?
He that hath planted the ear, shall he not hear? or he that hath formed the eye, shall he not see?
10 Han som tuktar heidningar, skulde han ikkje refsa, han som gjev menneski kunnskap?
He that admonisheth nations, shall he not correct? is it not he that teacheth man knowledge!
11 Herren kjenner mannsens tankar, at dei er fåfengd.
The Lord knoweth the thoughts of man, that they are nought.
12 Sæl er den mann som du, Herre, tuktar, og som du gjev lærdom or lovi di,
Happy is the man whom thou admonisheth, O Lord, and teachest him out of thy law:
13 til å gjeve honom ro for vonde dagar, til dess det vert grave ei grav for den ugudlege.
That thou mayest grant him repose from the days of evil, until the pot be dug for the wicked.
14 For ikkje støyter Herren burt sitt folk, og arven sin forlet han ikkje.
For the Lord will not cast off his people, and his inheritance will he not forsake.
15 For domen skal venda um att til rettferd, og alle ærlege i hjarta skal halda med honom.
For unto righteousness will justice return; and it shall be followed by all the upright in heart.
16 Kven stend upp for meg imot dei vonde? Kven stig fram for meg mot deim som gjer urett?
Who will rise up for me against evil-doers? or who will stand forward for me against the workers of wickedness?
17 Dersom ikkje Herren var mi hjelp, so vilde sjæli mi snart bu i stilla.
Unless the Lord had been a help unto me, but a little would have been wanting that my soul had dwelt in the silence of death.
18 Når eg segjer: «Foten min er ustød, då held di miskunn meg uppe, Herre.»
When I said, My foot hath slipped: thy kindness, O Lord, sustained me.
19 Når det kjem mange tunge tankar i mitt hjarta, då huggar dine trøystarord mi sjæl.
In the multitude of my [painful] thoughts within me, thy consolations delight my soul.
20 Er vel tynings-domstolen i samlag med deg, der dei lagar urett i hop til rett?
Can there be associated with thee the throne of destructive wickedness, which frameth mischief as a law?
21 Dei flokkar seg i hop mot sjæli åt den rettferdige, og dei fordømer uskuldigt blod.
They band themselves together against the soul of the righteous, and innocent blood do they condemn.
22 Då vert Herren ei borg for meg, og min Gud vert eit berg som eg flyr til.
But the Lord is become my defence, and my God, the rock of my refuge.
23 Og han let deira urett koma attende yver deim, og for deira vondskap skal han gjera ende på deim, ja, Herren, vår Gud, skal gjera ende på deim.
And he will bring back upon them their own injustice, and in their own wickedness will he destroy them: [yea], he will destroy them—the Lord our God.
