Salmenes 89
1 Ein salme til lærdom av ezrahiten Etan. Um Herrens miskunns verk vil eg æveleg syngja frå ætt til ætt vil eg med min munn forkynna hans truskap.
Ezrahite Ethan ih Maskil. Angraeng palungnathaih to dungzan khoek to laa ah ka sak han; na oepthohhaih to kaminawk boih khaeah ka pakha hoi roe ka thuih han.
2 For eg segjer: Æveleg vert miskunn uppbygd, i himmelen gjer du din truskap fast.
Palungnathaih loe dungzan khoek to caak tih; vannawk boih nuiah na oepthohhaih to na caksak tih.
3 «Eg hev gjort ei pakt med min utvalde, eg hev svore for David, tenaren min:
Ka qoih ih kami hoiah lokmaihaih to ka sak moe, ka tamna David khaeah lokmaihaih to ka sak boeh,
4 «Æveleg vil eg grunnfesta ditt avkjøme, og eg vil byggja din kongsstol frå ætt til ætt.»» (Sela)
na tii to dungzan khoek to ka caksak moe, na caanawk ih adung khoek to na angraeng tangkhang to ka caksak han, tiah na thuih. (Selah)
5 Og himmelen prisar di undergjerning, Herre, og din truskap fær pris i samlingi av dei heilage.
Aw Angraeng, na sak ih dawnrai hmuennawk to vannawk mah saphaw o ueloe, na oepthohhaih doeh kaciim kaminawk amkhuenghaih ahmuen ah saphaw o tih.
6 For kven i dei høge skyer likjest Herren? Kven er lik Herren millom gudesøner?
Van ah Angraeng hoi patah han koi mi maw kaom? Thacak kami ih capanawk thungah Angraeng baktiah mi maw kaom?
7 Ein Gud som er ovskræmeleg i løynderådet til dei heilage, og til rædsla for alle som er ikring honom.
Kaciim kaminawk amkhuenghaih ahmuen ah loe Angraeng to paroeai zit o; anih loe ataeng ah kaom kaminawk pongah khingya paek han koi ah oh.
8 Herre, allhers drott, kven er sterk som du, Herre? Og din truskap er kringum deg.
Aw misatuh kaminawk ih Angraeng Sithaw, nang baktih thacak Angraeng mi maw om tih? Na oepthohhaih mah nang to ang takui.
9 Du råder yver havsens ovmod; når bylgjorne i det reiser seg, stiller du deim.
Nang mah tuipui to na uk; tuiphu angthawk tahang naah, tuiphu to na dipsak.
10 Du hev slege Rahab sund som ein ihelslegen, med din sterke arm hev du spreidt dine fiendar.
Hum ih kami baktiah, Rahab to na taprawt pet pet moe, na ban thacakhaih hoiah na misanawk to na vah phaeng.
11 Himmelen er din, og jordi er di; jordriket og alt som er i det, hev du grunnlagt.
Vannawk loe nang ih hmuen ah oh o, long doeh nang ih ni; long hoi athung ah kaom hmuennawk boih loe, nang mah ni na sak.
12 Nord og sud hev du skapt; Tabor og Hermon fegnast i ditt namn.
Aluek hoi aloih to na sak; Tarbo hoi Hermon loe na hmin rang hoiah anghoe tih.
13 Du hev ein arm med velde; sterk er di hand, høg er di høgre hand.
Na ban loe thacakhaih hoiah koi; na ban loe thacak moe, na bantang ban loe sang.
14 Rettferd og rett er grunnvoll for din kongsstol; miskunn og truskap gjeng fyre di åsyn.
Katoengah lokcaekhaih hoi toenghaih loe na angraeng tangkhang ohhaih ahmuen ah oh; tahmenhaih hoi loktang loe na hmaa ah caeh tih.
15 Sælt er det folk som kjenner til glederop; i ljoset frå ditt andlit skal dei ferdast.
Anghoehaih lok panoek kaminawk loe tahamhoih! Aw Angraeng, nihcae loe na hmaa ah aanghaih hoiah caeh o.
16 I ditt namn fegnast dei all dagen, og ved di rettferd vert dei upphøgde.
Nihcae loe na hmin rang hoiah ni thokkruek anghoe o; na toenghaih rang hoiah ni nihcae mah pakoeh o.
17 For du er prydnaden i deira styrke, og ved din godhug lyfter du upp vårt horn.
Nang loe nihcae lensawkhaih hoi thacakhaih ah na oh; nang tahmenhaih rang hoiah ni kaicae ih taki loe pakoeh ah oh.
18 For Herren høyrer vår skjold til, og vår konge til Israels Heilage.
Kaicae abuephaih loe Angraeng ih ni; Ciimcai Israelnawk ih kami loe kaicae ih siangpahrang ah oh.
19 Den gong tala du i ei syn til dine trugne og sagde: «Eg hev lagt hjelp i handi på ein veldug, eg hev upphøgt ein ungdom av folket.
Hnuksakhaih hoiah nangmah ih kaciim kami khaeah lok na thuih; thacak kami abomh hanah kang paek boeh; kaminawk thung hoi qoih ih kami maeto ka sangsak boeh.
20 Eg hev funne David, tenaren min, med min heilage olje hev eg salva honom.
Ka tamna David to ka hnuk boeh; anih loe kaciim kaimah ih situi hoiah ka bawh boeh,
21 Mi hand skal alltid vera med honom, og min arm skal styrkja honom.
anih nuiah ka ban thacak tih; ka ban tampawk hoiah anih tha ka caksak han.
22 Fienden skal ikkje trengja honom, og den urettferdige skal ikkje kua honom.
Misa mah anih ih hmuen to lomh pae mak ai; kasae kami ih ca mah doeh anih to pacaekthlaek mak ai.
23 Men eg vil krasa hans motstandarar for hans åsyn, og slå deim som hatar honom.
Anih hmaa ah a misanawk to ka boh pae moe, anih hnuma kaminawk to raihaih ka paek han.
24 Og min truskap og mi miskunn skal vera med honom, og i mitt namn skal hans horn verta upplyft.
Ka oepthohhaih hoi ka palungnathaih anih khaeah om ueloe, ka hmin rang hoiah anih ih taki to pakoeh tih.
25 Eg vil leggja hans hand på havet og hans høgre hand på elvarne.
Anih ih ban loe tuipui nuiah ka suek pae moe, a bantang ban to vapuinawk nuiah ka koeng pae han.
26 Han skal ropa til meg: «Du er min far, min Gud og mitt frelse-fjell!»
Anih mah, Nang loe kam pa, ka Sithaw, ka pahlonghaih lungsong, tiah na kawk tih.
27 Og eg vil setja honom til den fyrstefødde, til den høgste av kongarne på jordi.
Anih to long siangpahrangnawk pongah sang kue, anih to ka calu ah ka suek han.
28 Mi miskunn imot honom vil eg æveleg halda ved lag, og mi pakt skal standa fast for honom.
Anih hanah ka palungnathaih dungzan khoek to ka suek han; ka lokmaihaih loe a nuiah cak poe tih.
29 Og eg vil halda uppe hans avkjøme til æveleg tid, og hans kongsstol so lenge himmelen varer.
Anih ih atii to dungzan khoek to ka caksak moe, van oh nathung anih anghnuthaih angraeng tangkhang to ka caksak poe han.
30 Dersom hans born forlet mi lov og ikkje vandrar etter mine domar,
A caanawk mah ka paek ih kaalok caeh o taak moe, ka lokcaekhaih baktiah caeh o ai ah,
31 dersom dei bryt mine bodord og ikkje held mine fyresegner,
ka thuih ih loknawk to aek o moe, ka paek ih loknawk to pazui o ai nahaeloe,
32 då vil eg heimsøkja deira misgjerd med ris og deira skuld med plågor.
a sakpazaehaihnawk pongah thingboeng hoiah ka thuitaek moe, a sakpazae o haih baktih toengah dan ka paek han.
33 Men mi miskunn vil eg ikkje taka frå honom, og ikkje vil eg svika i min truskap.
Toe kai ih tahmen amlunghaih to anih khae hoiah ka la pae ving mak ai, ka oepthohhaih doeh kam rosak mak ai.
34 Eg vil ikkje brjota mi pakt og ikkje brigda ordi frå mine lippor.
Ka sak ih lokmaihaih to kam rosak mak ai, pakha hoi ka thuih ih lok doeh kam khraisak mak ai.
35 Eitt hev eg svore ved min heilagdom, sanneleg, for David vil eg ikkje ljuga.
David khaeah lok kam lai mak ai, tiah ka ciimhaih hoi vaito ka khawt ah lok ka kam boeh.
36 Hans avkjøme skal vera til æveleg tid, og hans kongsstol som soli for mi åsyn.
Anih ih atii loe cak poe ueloe, anih ih angraeng tangkhang loe ka hmaa ih ni baktiah om tih.
37 Som månen skal han standa æveleg, og vitnet i skyi er trufast.» (Sela)
Khrah baktiah cak poe ueloe, van ih oepthok hnukung baktiah om tih. (Selah)
38 Og du hev støytt burt og forsmått, du hev vorte harm på den du hev salva.
Toe nang mah nang pahnawt sut boeh moe, nang panuet boeh, situi na bawh ih kami nuiah palung na phui boeh.
39 Du hev rist av deg pakti med din tenar, du hev skjemt hans kruna og kasta henne på jordi.
Na tamna hoiah sak ih lokmaihaih to na pahnawt sut boeh moe, anih ih angraeng lumuek to panuet kaom long ah na vah pae ving boeh.
40 Du hev brote ned alle murarne hans, du hev gjort hans festningar til grusdungar.
Anih ih sipaenawk to na phraek pae boih boeh; anih ih kacak sipaenawk doeh nam rosak boeh.
41 Alle som fer fram på vegen, plundrar honom, han hev vorte til spott for grannarne sine.
Loklam ah caeh kaminawk mah anih to lomh o; anih loe ataeng ah kaom kaminawk kasaethuih han koi ah oh.
42 Du hev upphøgt den høgre hand til hans motstandarar, du hev gjort alle hans fiendar glade.
A misanawk ih bantang ban to na toengh pae tahang; a misanawk boih to nang hoesak boeh.
43 Du hev og late og hans sverdsegg vika, og hev ikkje halde honom uppe i striden.
Anih ih sumsen haa to na paqoi pae ving boeh; anih misatuk naah nang doe haih ai boeh.
44 Du hev gjort ende på hans glans og kasta hans kongsstol til jordi.
A lensawkhaih to na boengsak moe, anih ih angraeng tangkhang to long ah na vah pae ving boeh.
45 Du hev korta av hans ungdoms dagar, du hev lagt skam yver honom. (Sela)
A qoeng li naah aninawk to na duemsak; azathaih hoiah anih to na khuk khoep boeh. (Selah)
46 Kor lenge, Herre, vil du løyna deg æveleg? Kor lenge skal din harm brenna som eld?
Nasetto maw? Aw Angraeng, nang hawk poe han boeh maw? Palung na phuihaih hmai baktiah kangh tih maw?
47 Kom då i hug kor stutt mitt liv er, og kor forgjengelege du hev skapt alle menneskjeborn.
Ka hinghaih loe nasetto maw duemh, tito panoek ah; na sak ih kaminawk loe azom pui ah ni oh o.
48 Kven fær vel liva og ikkje sjå dauden? Kven friar si sjæl frå helheims vald? (Sela) (Sheol h7585)
Kawbaktih kami maw duekhaih tongh ai ah hing thaih? Anih loe taprong thacakhaih thung hoiah a hinghaih pahlong thai tih maw? (Selah) (Sheol h7585)
49 Herre, kvar er dine nådegjerningar frå fordoms tid, som du med eid lova David i din truskap?
Aw Angraeng, loktang lok hoiah na tamna David khaeah na sak ih lokmaihaih hoi canghnii ih na tahmenhaih to naah maw oh ving boeh?
50 Herre, kom i hug den skam som ligg yver dine tenarar, at eg må bera i fanget alle dei mange folk,
Angraeng, na tamnanawk pahnuithuihhaih to pakuem poe ah; thacak kaminawk boih mah kasaethuihaih to palung thung hoi kawbang maw ka pauep, tito panoek ah,
51 at dine fiendar spottar, Herre, at dei spottar hans fotspor som du hev salva.
Aw Angraeng, na misanawk mah kasae a thuih o; nihcae loe nangmah na caksak kami ih khok tangkannawk to pahnui o thuih boeh.
52 Lova vere Herren æveleg! Amen, amen!
Angraeng khaeah tahamhoihaih dungzan khoek to om nasoe! Amen hoi Amen.
