Salmenes 88
1 Ein song, ein salme av Korahs born. Til songmeisteren; etter Mahalat leannot; ein song til lærdom av ezrahiten Heman. Herre, min Frelse-Gud! Dag og natt ropar eg framfyre deg.
A Song, a Psalm, by sons of Korah, to the Overseer, 'Concerning the Sickness of Afflictions.' — An instruction, by Heman the Ezrahite. O Jehovah, God of my salvation, Daily I have cried, nightly before Thee,
2 Lat mi bøn koma for di åsyn, bøyg ditt øyra til mitt klagerop!
My prayer cometh in before Thee, Incline Thine ear to my loud cry,
For my soul hath been full of evils, And my life hath come to Sheol. (Sheol h7585)
4 Eg er rekna lik deim som fer ned i gravi, eg er som ein mann utan livskraft.
I have been reckoned with those going down [to] the pit, I have been as a man without strength.
5 Eg er forlaten millom dei daude, som dei ihelslegne som ligg i gravi, som du ikkje meir kjem i hug, då dei er avskorne frå di hand.
Among the dead — free, As pierced ones lying in the grave, Whom Thou hast not remembered any more, Yea, they by Thy hand have been cut off.
6 Du hev lagt meg i den djupe hola, i myrkrer, i ovdjup.
Thou hast put me in the lowest pit, In dark places, in depths.
7 Din harm kvilar tungt på meg, og med alle dine bylgjor trengjer du meg. (Sela)
Upon me hath Thy fury lain, And [with] all Thy breakers Thou hast afflicted. (Selah)
8 Du hev drive mine kjenningar langt burt frå meg, du hev gjort meg til ein styggedom for deim, eg er innestengd og kann ikkje koma ut.
Thou hast put mine acquaintance far from me, Thou hast made me an abomination to them, Shut up — I go not forth.
9 Mitt auga hev vanmegtast av liding, eg hev kalla på deg kvar dag, Herre, eg hev rett ut mine hender til deg.
Mine eye hath grieved because of affliction, I called Thee, O Jehovah, all the day, I have spread out unto Thee my hands.
10 Gjer du vel under for dei daude? eller vil skuggar stand upp og lova deg? (Sela)
To the dead dost Thou do wonders? Do Rephaim rise? do they thank Thee? (Selah)
11 Tru dei i gravi fortel um di miskunn, og um di truskap i avgrunnen?
Is Thy kindness recounted in the grave? Thy faithfulness in destruction?
12 Vert dine under kjende i myrkret, og di rettferd i gløymelandet?
Are Thy wonders known in the darkness? And Thy righteousness in the land of forgetfulness?
13 Men eg ropar til deg, Herre, og um morgonen kjem mi bøn imot deg.
And I, unto Thee, O Jehovah, I have cried, And in the morning doth my prayer come before Thee.
14 Kvifor, Herre, støyter du burt mi sjæl? Kvifor løyner du ditt andlit for meg?
Why, O Jehovah, castest Thou off my soul? Thou hidest Thy face from me.
15 Arm er eg og døyande frå ungdomen av, eg ber dine rædslor, eg lyt gjeva meg yver.
I [am] afflicted, and expiring from youth, I have borne Thy terrors — I pine away.
16 Logarne av din harm hev gjenge yver meg, dine skræmor hev gjort meg til inkjes.
Over me hath Thy wrath passed, Thy terrors have cut me off,
17 Dei hev ringa seg um meg som vatn all dagen, dei hev i samlag kringsett meg.
They have surrounded me as waters all the day, They have gone round against me together,
18 Du hev drive langt burt frå meg ven og næste, mine kjenningar er myrkret.
Thou hast put far from me lover and friend, Mine acquaintance [is] the place of darkness!
