Salmenes 88
1 Ein song, ein salme av Korahs born. Til songmeisteren; etter Mahalat leannot; ein song til lærdom av ezrahiten Heman. Herre, min Frelse-Gud! Dag og natt ropar eg framfyre deg.
A Song [or] Psalm for the sons of Korah, to the chief Musician upon Mahalath Leannoth, Maschil of Heman the Ezrahite. O LORD God of my salvation, I have cried day [and] night before thee:
2 Lat mi bøn koma for di åsyn, bøyg ditt øyra til mitt klagerop!
Let my prayer come before thee: incline thy ear to my cry;
For my soul is full of troubles: and my life draweth nigh to the grave. (Sheol h7585)
4 Eg er rekna lik deim som fer ned i gravi, eg er som ein mann utan livskraft.
I am counted with them that go down into the pit: I am as a man [that hath] no strength:
5 Eg er forlaten millom dei daude, som dei ihelslegne som ligg i gravi, som du ikkje meir kjem i hug, då dei er avskorne frå di hand.
Free among the dead, like the slain that lie in the grave, whom thou rememberest no more: and they are cut off from thy hand.
6 Du hev lagt meg i den djupe hola, i myrkrer, i ovdjup.
Thou hast laid me in the lowest pit, in darkness, in the deeps.
7 Din harm kvilar tungt på meg, og med alle dine bylgjor trengjer du meg. (Sela)
Thy wrath lieth hard upon me, and thou hast afflicted [me] with all thy waves. (Selah)
8 Du hev drive mine kjenningar langt burt frå meg, du hev gjort meg til ein styggedom for deim, eg er innestengd og kann ikkje koma ut.
Thou hast put away my acquaintance far from me; thou hast made me an abomination to them: [I am] shut up, and I cannot come forth.
9 Mitt auga hev vanmegtast av liding, eg hev kalla på deg kvar dag, Herre, eg hev rett ut mine hender til deg.
My eye mourneth by reason of affliction: LORD, I have called daily upon thee, I have stretched out my hands to thee.
10 Gjer du vel under for dei daude? eller vil skuggar stand upp og lova deg? (Sela)
Wilt thou show wonders to the dead? shall the dead arise [and] praise thee? (Selah)
11 Tru dei i gravi fortel um di miskunn, og um di truskap i avgrunnen?
Shall thy loving-kindness be declared in the grave? [or] thy faithfulness in destruction?
12 Vert dine under kjende i myrkret, og di rettferd i gløymelandet?
Shall thy wonders be known in the dark? and thy righteousness in the land of forgetfulness?
13 Men eg ropar til deg, Herre, og um morgonen kjem mi bøn imot deg.
But to thee have I cried, O LORD; and in the morning shall my prayer come before thee.
14 Kvifor, Herre, støyter du burt mi sjæl? Kvifor løyner du ditt andlit for meg?
LORD, why castest thou off my soul? [why] hidest thou thy face from me?
15 Arm er eg og døyande frå ungdomen av, eg ber dine rædslor, eg lyt gjeva meg yver.
I [am] afflicted and ready to die from [my] youth up: [while] I suffer thy terrors I am distracted.
16 Logarne av din harm hev gjenge yver meg, dine skræmor hev gjort meg til inkjes.
Thy fierce wrath goeth over me; thy terrors have cut me off.
17 Dei hev ringa seg um meg som vatn all dagen, dei hev i samlag kringsett meg.
They came around me daily like water; they encompassed me together.
18 Du hev drive langt burt frå meg ven og næste, mine kjenningar er myrkret.
Lover and friend hast thou put far from me, [and] my acquaintance into darkness.
