Salmenes 88
1 Ein song, ein salme av Korahs born. Til songmeisteren; etter Mahalat leannot; ein song til lærdom av ezrahiten Heman. Herre, min Frelse-Gud! Dag og natt ropar eg framfyre deg.
A Song, a Psalm for the sons of Korah. To the chief Musician. Upon Mahalath Leannoth. An instruction. Of Heman the Ezrahite. Jehovah, God of my salvation, I have cried by day [and] in the night before thee.
2 Lat mi bøn koma for di åsyn, bøyg ditt øyra til mitt klagerop!
Let my prayer come before thee; incline thine ear unto my cry.
For my soul is full of troubles, and my life draweth nigh to Sheol. (Sheol h7585)
4 Eg er rekna lik deim som fer ned i gravi, eg er som ein mann utan livskraft.
I am reckoned with them that go down into the pit; I am as a man that hath no strength:
5 Eg er forlaten millom dei daude, som dei ihelslegne som ligg i gravi, som du ikkje meir kjem i hug, då dei er avskorne frå di hand.
Prostrate among the dead, like the slain that lie in the grave; whom thou rememberest no more, and who are cut off from thy hand.
6 Du hev lagt meg i den djupe hola, i myrkrer, i ovdjup.
Thou hast laid me in the lowest pit, in dark places, in the deeps.
7 Din harm kvilar tungt på meg, og med alle dine bylgjor trengjer du meg. (Sela)
Thy fury lieth hard upon me, and thou hast afflicted [me] with all thy waves. (Selah)
8 Du hev drive mine kjenningar langt burt frå meg, du hev gjort meg til ein styggedom for deim, eg er innestengd og kann ikkje koma ut.
Thou hast put my familiar friends far from me; thou hast made me an abomination unto them: I am shut up, and I cannot come forth.
9 Mitt auga hev vanmegtast av liding, eg hev kalla på deg kvar dag, Herre, eg hev rett ut mine hender til deg.
Mine eye consumeth by reason of affliction. Upon thee, Jehovah, have I called every day; I have stretched out my hands unto thee.
10 Gjer du vel under for dei daude? eller vil skuggar stand upp og lova deg? (Sela)
Wilt thou do wonders to the dead? shall the shades arise and praise thee? (Selah)
11 Tru dei i gravi fortel um di miskunn, og um di truskap i avgrunnen?
Shall thy loving-kindness be declared in the grave? thy faithfulness in Destruction?
12 Vert dine under kjende i myrkret, og di rettferd i gløymelandet?
Shall thy wonders be known in the dark? and thy righteousness in the land of forgetfulness?
13 Men eg ropar til deg, Herre, og um morgonen kjem mi bøn imot deg.
But as for me, Jehovah, I cry unto thee, and in the morning my prayer cometh before thee.
14 Kvifor, Herre, støyter du burt mi sjæl? Kvifor løyner du ditt andlit for meg?
Why, O Jehovah, castest thou off my soul? [why] hidest thou thy face from me?
15 Arm er eg og døyande frå ungdomen av, eg ber dine rædslor, eg lyt gjeva meg yver.
I am afflicted and expiring from my youth up; I suffer thy terrors, [and] I am distracted.
16 Logarne av din harm hev gjenge yver meg, dine skræmor hev gjort meg til inkjes.
Thy fierce anger hath gone over me; thy terrors have brought me to nought:
17 Dei hev ringa seg um meg som vatn all dagen, dei hev i samlag kringsett meg.
They have surrounded me all the day like water; they have compassed me about together.
18 Du hev drive langt burt frå meg ven og næste, mine kjenningar er myrkret.
Lover and associate hast thou put far from me: my familiar friends are darkness.
