Salmenes 78
1 Ein song til lærdom av Asaf. Lyd, mitt folk, på læra mi, legg øyra til det munnen min talar!
An instruction. Of Asaph. Give ear, O my people, to my law; incline your ears to the words of my mouth.
2 Eg vil opna min munn med fyndord, eg vil lata gåtor frå gamall tid strøyma ut.
I will open my mouth in a parable; I will utter riddles from of old,
3 Det me hev høyrt og veit, og det våre feder hev fortalt oss,
Which we have heard and known, and our fathers have told us:
4 det vil me ikkje dylja for deira born, men fortelja Herrens pris for den komande ætti, og hans styrke og hans under, som han hev gjort.
We will not hide [them] from their sons, shewing forth to the generation to come the praises of Jehovah, and his strength, and his marvellous works which he hath done.
5 Han hev sett upp eit vitnemål i Jakob, og ei lov hev han lagt i Israel, som han baud våre feder, til å kunngjera deim for borni,
For he established a testimony in Jacob, and appointed a law in Israel, which he commanded our fathers, that they should make them known to their children;
6 so den komande ætti, dei born som skulde verta fødde, kunde kjenna deim, at dei kunde koma fram og fortelja um deim til sine born,
That the generation to come might know [them], the children that should be born; that they might rise up and tell [them] to their children,
7 og setja si von til Gud, og ikkje gløyma Guds verk, men taka vare på hans bodord,
And that they might set their hope in God, and not forget the works of God, but observe his commandments;
8 og ikkje vera som deira feder, ei tver og tråssug ætt, ei ætt som ikkje gjorde sitt hjarta fast, og som i si ånd ikkje var trufast mot Gud.
And might not be as their fathers, a stubborn and rebellious generation, a generation that prepared not their heart, and whose spirit was not stedfast with God.
9 Efraims born, dei væpna bogeskyttarar, dei snudde på stridsdagen.
The sons of Ephraim, armed bowmen, turned back in the day of battle.
10 Dei heldt ikkje Guds pakt og vilde ikkje ferdast i hans lov.
They kept not the covenant of God, and refused to walk in his law;
11 Og dei gløymde hans storverk og hans under som han hadde synt deim.
And forgot his doings, and his marvellous works which he had shewn them.
12 For deira feder hadde han gjort under i Egyptarlandet på Soans mark.
In the sight of their fathers had he done wonders, in the land of Egypt, the field of Zoan.
13 Han kløyvde havet og let deim ganga igjenom, og let vatnet standa som ein haug.
He clave the sea, and caused them to pass through; and made the waters to stand as a heap;
14 Og han leidde deim med skyi um dagen, og heile natti ved elds ljos.
And he led them with a cloud in the daytime, and all the night with the light of fire.
15 Han kløyvde berg i øydemarki og let deim drikka som av store vatsdjup.
He clave rocks in the wilderness, and gave [them] drink as out of the depths, abundantly;
16 Og han let bekkjer koma or fjellet og fekk vatn til å renna ned som elvar.
And he brought streams out of the rock, and caused waters to run down like rivers.
17 Men dei heldt endå på og synda imot honom, og var tråssuge mot den Høgste i øydemarki.
Yet they still went on sinning against him, provoking the Most High in the desert;
18 Og dei freista Gud i sitt hjarta, so dei kravde mat for si lyst.
And they tempted God in their heart, by asking meat for their lust;
19 Og dei tala imot Gud, dei sagde: «Kann vel Gud duka bord i øydemarki?
And they spoke against God: they said, Is God able to prepare a table in the wilderness?
20 Sjå, han slo i berg, so vatn rann ut, og bekkjer fløymde. Tru han og kann gjeva brød, eller koma med kjøt til sitt folk?»
Behold, he smote the rock, and waters gushed out, and streams overflowed; is he able to give bread also, or provide flesh for his people?
21 Difor, då Herren høyrde det, vart han harm, og eld loga upp mot Jakob, og vreide reiste seg mot Israel;
Therefore Jehovah heard, and was wroth; and fire was kindled against Jacob, and anger also went up against Israel:
22 for dei trudde ikkje på Gud og leit ikkje på hans frelsa.
Because they believed not in God, and confided not in his salvation;
23 Og han gav skyerne ovantil, og himmelportarne let han upp.
Though he had commanded the clouds from above, and had opened the doors of the heavens,
24 Og han let manna regna yver deim til føda, og himmelkorn gav han deim.
And had rained down manna upon them to eat, and had given them the corn of the heavens.
25 Englebrød fekk menneskje eta, nista sende han deim til mette.
Man did eat the bread of the mighty; he sent them provision to the full.
26 Han let austanvinden fara ut i himmelen, og han førde sunnanvinden fram ved si magt.
He caused the east wind to rise in the heavens, and by his strength he brought the south wind;
27 Og han let kjøt regna yver deim som dust, og fljugande fuglar som havsens sand,
And he rained flesh upon them as dust, and feathered fowl as the sand of the seas,
28 og han let deim falla ned midt i deira læger, kringum deira bustader.
And he let it fall in the midst of their camp, round about their habitations:
29 Og dei åt og vart ovleg mette, og det dei hadde hug på, let han deim få.
And they did eat, and were well filled; for that they lusted after, he brought to them.
30 Dei var ikkje komne burt frå si lyst, endå hadde dei maten i munnen,
They were not alienated from their lust, their meat was yet in their mouths,
31 då steig Guds vreide upp imot deim, og han drap deira sterke menner hjå deim, og Israels ungdomar slo han ned.
When the anger of God went up against them; and he slew the fattest of them, and smote down the chosen men of Israel.
32 Med alt dette synda dei endå, og dei trudde ikkje på hans under.
For all this, they sinned still, and believed not in his marvellous works;
33 Og han let deira dagar kverva i fåfengd, og deira år i rædsla.
And he consumed their days in vanity, and their years in terror.
34 Når han slo deim ned, då spurde dei etter honom, og vende um og søkte Gud,
When he slew them, then they sought him, and returned and sought early after God;
35 og kom i hug at Gud var deira berg og den høgste Gud var deira atterløysar.
And they remembered that God was their rock, and God, the Most High, their redeemer.
36 Men dei gjølte for honom med sin munn, og laug for honom med si tunga.
But they flattered him with their mouth, and lied unto him with their tongue;
37 Og deira hjarta hekk ikkje fast ved honom, og dei var ikkje true mot hans pakt.
For their heart was not firm toward him, neither were they stedfast in his covenant.
38 Men han er miskunnsam, han forlet skuld og tyner ikkje, og mange gonger let han sin vreide venda um, og han vakte ikkje heile sin harm.
But he was merciful: he forgave the iniquity, and destroyed [them] not; but many a time turned he his anger away, and did not stir up all his fury:
39 Og han kom i hug at dei var kjøt, ein andepust som kverv og ikkje kjem att.
And he remembered that they were flesh, a breath that passeth away and cometh not again.
40 Kor ofte dei tråssa honom i øydemarki og gjorde honom sorg i audni!
How oft did they provoke him in the wilderness, and grieve him in the desert!
41 Og dei freista atter Gud og krenkte Israels Heilage.
And they turned again and tempted God, and grieved the Holy One of Israel.
42 Dei kom ikkje handi hans i hug, eller den dagen då han fria deim frå fienden,
They remembered not his hand, the day when he delivered them from the oppressor,
43 då han gjorde sine teikn i Egyptarland, og sine undergjerningar på Soans mark.
How he set his signs in Egypt, and his miracles in the field of Zoan;
44 Og han gjorde deira elvar til blod, og sine rennande vatn kunde dei ikkje drikka.
And turned their rivers into blood, and their streams, that they could not drink;
45 Han sende imot deim flugesvermar som åt deim upp, og froskar som tynte deim.
He sent dog-flies among them, which devoured them, and frogs, which destroyed them;
46 Og han gav deira grøda til gnagaren og deira arbeid til grashoppen.
And he gave their increase unto the caterpillar, and their labour unto the locust;
47 Han slo deira vintre ned med hagl og deira morbærtre med haglsteinar.
He killed their vines with hail, and their sycamore trees with hail-stones;
48 Og han gav deira fe til haglet og deira hjorder til eldingarne.
And he delivered up their cattle to the hail, and their flocks to thunderbolts.
49 Han sende på deim sin brennande vreide, sinne og harm og trengsla, ei sending av uferds-englar.
He cast upon them the fierceness of his anger, wrath, and indignation, and distress, — a mission of angels of woes.
50 Han braut veg for sin vreide, han sparde ikkje deira sjæl for dauden, og deira liv gav han til sotti.
He made a way for his anger; he spared not their soul from death, but gave their life over to the pestilence;
51 Og han slo alle fyrstefødde i Egyptarland, fyrstegrøda av dei sterke i Khams tjeld.
And he smote all the firstborn in Egypt, the first-fruits of their vigour in the tents of Ham.
52 Og han let sitt folk fara av stad som sauer, og førde deim som ei hjord i øydemarki.
And he made his own people to go forth like sheep, and guided them in the wilderness like a flock;
53 Og han leidde deim trygt, og dei ræddast ikkje, men havet løynde deira fiendar.
And he led them safely, so that they were without fear; and the sea covered their enemies.
54 Og han førde deim til sitt heilage landmerke, det fjell som hans høgre hand hadde vunne.
And he brought them to his holy border, this mountain, which his right hand purchased;
55 Og han dreiv ut heidningar for deim, og let deira land falla til deim som arv, og let Israels ætter bu i deira tjeld.
And he drove out the nations before them, and allotted them for an inheritance by line, and made the tribes of Israel to dwell in their tents.
56 Men dei freista Gud, den Høgste, og tråssa honom, og hans vitnemål agta dei ikkje på.
But they tempted and provoked God, the Most High, and kept not his testimonies,
57 Og dei veik av og var utrugne som deira feder, dei vende um som ein veik boge.
And they drew back and dealt treacherously like their fathers: they turned like a deceitful bow.
58 Dei harma honom med sine haugar og eggja honom med sine avgudar.
And they provoked him to anger with their high places, and moved him to jealousy with their graven images.
59 Gud høyrde det og vart vreid, og han vart svært leid av Israel.
God heard, and was wroth, and greatly abhorred Israel:
60 Og han gjekk burt frå sin bustad i Silo, det tjeld han hadde slege upp millom menneskje.
And he forsook the tabernacle at Shiloh, the tent where he had dwelt among men,
61 Og han let sin styrke verta førd burt som fange, og gav si æra i fiendehand.
And gave his strength into captivity, and his glory into the hand of the oppressor;
62 Og han gav sitt folk til sverdet, og på sin arv harmast han.
And delivered up his people unto the sword, and was very wroth with his inheritance:
63 Eld åt deira unge menner, og deira møyar fekk ingen bruresong.
The fire consumed their young men, and their maidens were not praised in [nuptial] song;
64 Deira prestar fall for sverdet, og deira enkjor fekk ikkje syrgja
Their priests fell by the sword, and their widows made no lamentation.
65 Då vakna Herren som ein sovande, som ei kjempa frå rus av vin.
Then the Lord awoke as one out of sleep, like a mighty man that shouteth aloud by reason of wine;
66 Og han slo sine fiendar attende, og han førde yver deim æveleg skam.
And he smote his adversaries in the hinder part, and put them to everlasting reproach.
67 Og han støytte burt Josefs tjeld, og Efraims ætt valde han ikkje ut.
And he rejected the tent of Joseph, and chose not the tribe of Ephraim,
68 Men han valde Judas ætt, Sions fjell som han elska.
But chose the tribe of Judah, the mount Zion which he loved;
69 Og han bygde sin heilagdom som høge fjell, liksom jordi som han hev grunnfest til æveleg tid.
And he built his sanctuary like the heights, like the earth which he hath founded for ever.
70 Og han valde ut David, sin tenar, og tok honom frå sauegrindarne.
And he chose David his servant, and took him from the sheepfolds:
71 Han førde honom frå lambsauerne som han fylgde, til å gjæta Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
From following the suckling-ewes, he brought him to feed Jacob his people, and Israel his inheritance.
72 Og han gjætte deim etter sitt ærlege hjarta, og med si kloke hand leidde han deim.
And he fed them according to the integrity of his heart, and led them by the skilfulness of his hands.
