Salmenes 78
1 Ein song til lærdom av Asaf. Lyd, mitt folk, på læra mi, legg øyra til det munnen min talar!
A Maskil of Asaph. Give ear, O my people, to my instruction; listen to the words of my mouth.
2 Eg vil opna min munn med fyndord, eg vil lata gåtor frå gamall tid strøyma ut.
I will open my mouth in parables; I will utter things hidden from the beginning,
3 Det me hev høyrt og veit, og det våre feder hev fortalt oss,
that we have heard and known and our fathers have relayed to us.
4 det vil me ikkje dylja for deira born, men fortelja Herrens pris for den komande ætti, og hans styrke og hans under, som han hev gjort.
We will not hide them from their children, but will declare to the next generation the praises of the LORD and His might, and the wonders He has performed.
5 Han hev sett upp eit vitnemål i Jakob, og ei lov hev han lagt i Israel, som han baud våre feder, til å kunngjera deim for borni,
For He established a testimony in Jacob and appointed a law in Israel, which He commanded our fathers to teach to their children,
6 so den komande ætti, dei born som skulde verta fødde, kunde kjenna deim, at dei kunde koma fram og fortelja um deim til sine born,
that the coming generation would know them— even children yet to be born— to arise and tell their own children
7 og setja si von til Gud, og ikkje gløyma Guds verk, men taka vare på hans bodord,
that they should put their confidence in God, not forgetting His works, but keeping His commandments.
8 og ikkje vera som deira feder, ei tver og tråssug ætt, ei ætt som ikkje gjorde sitt hjarta fast, og som i si ånd ikkje var trufast mot Gud.
Then they will not be like their fathers, a stubborn and rebellious generation, whose heart was not loyal, whose spirit was not faithful to God.
9 Efraims born, dei væpna bogeskyttarar, dei snudde på stridsdagen.
The archers of Ephraim turned back on the day of battle.
10 Dei heldt ikkje Guds pakt og vilde ikkje ferdast i hans lov.
They failed to keep God’s covenant and refused to live by His law.
11 Og dei gløymde hans storverk og hans under som han hadde synt deim.
They forgot what He had done, the wonders He had shown them.
12 For deira feder hadde han gjort under i Egyptarlandet på Soans mark.
He worked wonders before their fathers in the land of Egypt, in the region of Zoan.
13 Han kløyvde havet og let deim ganga igjenom, og let vatnet standa som ein haug.
He split the sea and brought them through; He set the waters upright like a wall.
14 Og han leidde deim med skyi um dagen, og heile natti ved elds ljos.
He led them with a cloud by day and with a light of fire all night.
15 Han kløyvde berg i øydemarki og let deim drikka som av store vatsdjup.
He split the rocks in the wilderness and gave them drink as abundant as the seas.
16 Og han let bekkjer koma or fjellet og fekk vatn til å renna ned som elvar.
He brought streams from the stone and made water flow down like rivers.
17 Men dei heldt endå på og synda imot honom, og var tråssuge mot den Høgste i øydemarki.
But they continued to sin against Him, rebelling in the desert against the Most High.
18 Og dei freista Gud i sitt hjarta, so dei kravde mat for si lyst.
They willfully tested God by demanding the food they craved.
19 Og dei tala imot Gud, dei sagde: «Kann vel Gud duka bord i øydemarki?
They spoke against God, saying, “Can God really prepare a table in the wilderness?
20 Sjå, han slo i berg, so vatn rann ut, og bekkjer fløymde. Tru han og kann gjeva brød, eller koma med kjøt til sitt folk?»
When He struck the rock, water gushed out and torrents raged. But can He also give bread or supply His people with meat?”
21 Difor, då Herren høyrde det, vart han harm, og eld loga upp mot Jakob, og vreide reiste seg mot Israel;
Therefore the LORD heard and was filled with wrath; so a fire was kindled against Jacob, and His anger flared against Israel,
22 for dei trudde ikkje på Gud og leit ikkje på hans frelsa.
because they did not believe God or rely on His salvation.
23 Og han gav skyerne ovantil, og himmelportarne let han upp.
Yet He commanded the clouds above and opened the doors of the heavens.
24 Og han let manna regna yver deim til føda, og himmelkorn gav han deim.
He rained down manna for them to eat; He gave them grain from heaven.
25 Englebrød fekk menneskje eta, nista sende han deim til mette.
Man ate the bread of angels; He sent them food in abundance.
26 Han let austanvinden fara ut i himmelen, og han førde sunnanvinden fram ved si magt.
He stirred the east wind from the heavens and drove the south wind by His might.
27 Og han let kjøt regna yver deim som dust, og fljugande fuglar som havsens sand,
He rained meat on them like dust, and winged birds like the sand of the sea.
28 og han let deim falla ned midt i deira læger, kringum deira bustader.
He felled them in the midst of their camp, all around their dwellings.
29 Og dei åt og vart ovleg mette, og det dei hadde hug på, let han deim få.
So they ate and were well filled, for He gave them what they craved.
30 Dei var ikkje komne burt frå si lyst, endå hadde dei maten i munnen,
Yet before they had filled their desire, with the food still in their mouths,
31 då steig Guds vreide upp imot deim, og han drap deira sterke menner hjå deim, og Israels ungdomar slo han ned.
God’s anger flared against them, and He put to death their strongest and subdued the young men of Israel.
32 Med alt dette synda dei endå, og dei trudde ikkje på hans under.
In spite of all this, they kept on sinning; despite His wonderful works, they did not believe.
33 Og han let deira dagar kverva i fåfengd, og deira år i rædsla.
So He ended their days in futility, and their years in sudden terror.
34 Når han slo deim ned, då spurde dei etter honom, og vende um og søkte Gud,
When He slew them, they would seek Him; they repented and searched for God.
35 og kom i hug at Gud var deira berg og den høgste Gud var deira atterløysar.
And they remembered that God was their Rock, that God Most High was their Redeemer.
36 Men dei gjølte for honom med sin munn, og laug for honom med si tunga.
But they deceived Him with their mouths, and lied to Him with their tongues.
37 Og deira hjarta hekk ikkje fast ved honom, og dei var ikkje true mot hans pakt.
Their hearts were disloyal to Him, and they were unfaithful to His covenant.
38 Men han er miskunnsam, han forlet skuld og tyner ikkje, og mange gonger let han sin vreide venda um, og han vakte ikkje heile sin harm.
And yet He was compassionate; He forgave their iniquity and did not destroy them. He often restrained His anger and did not unleash His full wrath.
39 Og han kom i hug at dei var kjøt, ein andepust som kverv og ikkje kjem att.
He remembered that they were but flesh, a passing breeze that does not return.
40 Kor ofte dei tråssa honom i øydemarki og gjorde honom sorg i audni!
How often they disobeyed Him in the wilderness and grieved Him in the desert!
41 Og dei freista atter Gud og krenkte Israels Heilage.
Again and again they tested God and provoked the Holy One of Israel.
42 Dei kom ikkje handi hans i hug, eller den dagen då han fria deim frå fienden,
They did not remember His power — the day He redeemed them from the adversary,
43 då han gjorde sine teikn i Egyptarland, og sine undergjerningar på Soans mark.
when He performed His signs in Egypt and His wonders in the fields of Zoan.
44 Og han gjorde deira elvar til blod, og sine rennande vatn kunde dei ikkje drikka.
He turned their rivers to blood, and from their streams they could not drink.
45 Han sende imot deim flugesvermar som åt deim upp, og froskar som tynte deim.
He sent swarms of flies that devoured them, and frogs that devastated them.
46 Og han gav deira grøda til gnagaren og deira arbeid til grashoppen.
He gave their crops to the grasshopper, the fruit of their labor to the locust.
47 Han slo deira vintre ned med hagl og deira morbærtre med haglsteinar.
He killed their vines with hailstones and their sycamore-figs with sleet.
48 Og han gav deira fe til haglet og deira hjorder til eldingarne.
He abandoned their cattle to the hail and their livestock to bolts of lightning.
49 Han sende på deim sin brennande vreide, sinne og harm og trengsla, ei sending av uferds-englar.
He unleashed His fury against them, wrath, indignation, and calamity— a band of destroying angels.
50 Han braut veg for sin vreide, han sparde ikkje deira sjæl for dauden, og deira liv gav han til sotti.
He cleared a path for His anger; He did not spare them from death but delivered their lives to the plague.
51 Og han slo alle fyrstefødde i Egyptarland, fyrstegrøda av dei sterke i Khams tjeld.
He struck all the firstborn of Egypt, the virility in the tents of Ham.
52 Og han let sitt folk fara av stad som sauer, og førde deim som ei hjord i øydemarki.
He led out His people like sheep and guided them like a flock in the wilderness.
53 Og han leidde deim trygt, og dei ræddast ikkje, men havet løynde deira fiendar.
He led them safely, so they did not fear, but the sea engulfed their enemies.
54 Og han førde deim til sitt heilage landmerke, det fjell som hans høgre hand hadde vunne.
He brought them to His holy land, to the mountain His right hand had acquired.
55 Og han dreiv ut heidningar for deim, og let deira land falla til deim som arv, og let Israels ætter bu i deira tjeld.
He drove out nations before them and apportioned their inheritance; He settled the tribes of Israel in their tents.
56 Men dei freista Gud, den Høgste, og tråssa honom, og hans vitnemål agta dei ikkje på.
But they tested and disobeyed God Most High, for they did not keep His decrees.
57 Og dei veik av og var utrugne som deira feder, dei vende um som ein veik boge.
They turned back and were faithless like their fathers, twisted like a faulty bow.
58 Dei harma honom med sine haugar og eggja honom med sine avgudar.
They enraged Him with their high places and provoked His jealousy with their idols.
59 Gud høyrde det og vart vreid, og han vart svært leid av Israel.
On hearing it, God was furious and rejected Israel completely.
60 Og han gjekk burt frå sin bustad i Silo, det tjeld han hadde slege upp millom menneskje.
He abandoned the tabernacle of Shiloh, the tent He had pitched among men.
61 Og han let sin styrke verta førd burt som fange, og gav si æra i fiendehand.
He delivered His strength to captivity, and His splendor to the hand of the adversary.
62 Og han gav sitt folk til sverdet, og på sin arv harmast han.
He surrendered His people to the sword because He was enraged by His heritage.
63 Eld åt deira unge menner, og deira møyar fekk ingen bruresong.
Fire consumed His young men, and their maidens were left without wedding songs.
64 Deira prestar fall for sverdet, og deira enkjor fekk ikkje syrgja
His priests fell by the sword, but their widows could not lament.
65 Då vakna Herren som ein sovande, som ei kjempa frå rus av vin.
Then the Lord awoke as from sleep, like a mighty warrior overcome by wine.
66 Og han slo sine fiendar attende, og han førde yver deim æveleg skam.
He beat back His foes; He put them to everlasting shame.
67 Og han støytte burt Josefs tjeld, og Efraims ætt valde han ikkje ut.
He rejected the tent of Joseph and refused the tribe of Ephraim.
68 Men han valde Judas ætt, Sions fjell som han elska.
But He chose the tribe of Judah, Mount Zion, which He loved.
69 Og han bygde sin heilagdom som høge fjell, liksom jordi som han hev grunnfest til æveleg tid.
He built His sanctuary like the heights, like the earth He has established forever.
70 Og han valde ut David, sin tenar, og tok honom frå sauegrindarne.
He chose David His servant and took him from the sheepfolds;
71 Han førde honom frå lambsauerne som han fylgde, til å gjæta Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
from tending the ewes He brought him to be shepherd of His people Jacob, of Israel His inheritance.
72 Og han gjætte deim etter sitt ærlege hjarta, og med si kloke hand leidde han deim.
So David shepherded them with integrity of heart and guided them with skillful hands.
