< Salmenes 78 >
1 Ein song til lærdom av Asaf. Lyd, mitt folk, på læra mi, legg øyra til det munnen min talar!
(En Maskil af Asaf.) Lyt, mit folk til min lære, bøj eders øre til ord fra min Mund;
2 Eg vil opna min munn med fyndord, eg vil lata gåtor frå gamall tid strøyma ut.
jeg vil åbne min Mund med Billedtale, fremsætte Gåder fra fordums Tid,
3 Det me hev høyrt og veit, og det våre feder hev fortalt oss,
hvad vi har hørt og ved, hvad vore Fædre har sagt os;
4 det vil me ikkje dylja for deira born, men fortelja Herrens pris for den komande ætti, og hans styrke og hans under, som han hev gjort.
vi dølger det ikke for deres Børn, men melder en kommende Slægt om HERRENs Ære og Vælde og Underne, som han har gjort.
5 Han hev sett upp eit vitnemål i Jakob, og ei lov hev han lagt i Israel, som han baud våre feder, til å kunngjera deim for borni,
Han satte et Vidnesbyrd i Jakob, i Israel gav han en Lov, idet han bød vore Fædre at lade deres Børn det vide,
6 so den komande ætti, dei born som skulde verta fødde, kunde kjenna deim, at dei kunde koma fram og fortelja um deim til sine born,
at en senere Slægt kunde vide det, og Børn, som fødtes siden, stå frem og fortælle deres Børn derom,
7 og setja si von til Gud, og ikkje gløyma Guds verk, men taka vare på hans bodord,
så de slår deres Lid til Gud og ikke glemmer Guds Gerninger, men overholder hans Bud,
8 og ikkje vera som deira feder, ei tver og tråssug ætt, ei ætt som ikkje gjorde sitt hjarta fast, og som i si ånd ikkje var trufast mot Gud.
ej slægter Fædrene på, en vanartet, stridig Slægt, hvis Hjerte ikke var fast, hvis Ånd var utro mod Gud
9 Efraims born, dei væpna bogeskyttarar, dei snudde på stridsdagen.
- Efraims Børn var rustede Bueskytter, men svigted på Stridens Dag -
10 Dei heldt ikkje Guds pakt og vilde ikkje ferdast i hans lov.
Gudspagten holdt de ikke, de nægtede at følge hans Lov;
11 Og dei gløymde hans storverk og hans under som han hadde synt deim.
hans Gerninger gik dem ad Glemme, de Undere, han lod dem skue.
12 For deira feder hadde han gjort under i Egyptarlandet på Soans mark.
Han gjorde Undere for deres Fædre i Ægypten på Zoans Mark;
13 Han kløyvde havet og let deim ganga igjenom, og let vatnet standa som ein haug.
han kløvede Havet og førte dem over, lod Vandet stå som en Vold;
14 Og han leidde deim med skyi um dagen, og heile natti ved elds ljos.
han ledede dem ved Skyen om Dagen, Natten igennem ved Ildens Skær;
15 Han kløyvde berg i øydemarki og let deim drikka som av store vatsdjup.
han kløvede Klipper i Ørkenen, lod dem rigeligt drikke som af Strømme,
16 Og han let bekkjer koma or fjellet og fekk vatn til å renna ned som elvar.
han lod Bække rinde af Klippen og Vand strømme ned som Floder.
17 Men dei heldt endå på og synda imot honom, og var tråssuge mot den Høgste i øydemarki.
Men de blev ved at synde imod ham og vække den Højestes Vrede i Ørkenen;
18 Og dei freista Gud i sitt hjarta, so dei kravde mat for si lyst.
de fristede Gud i Hjertet og krævede Mad til at stille Sulten,
19 Og dei tala imot Gud, dei sagde: «Kann vel Gud duka bord i øydemarki?
de talte mod Gud og sagde: "Kan Gud dække Bord i en Ørken?
20 Sjå, han slo i berg, so vatn rann ut, og bekkjer fløymde. Tru han og kann gjeva brød, eller koma med kjøt til sitt folk?»
Se, Klippen slog han, så Vand flød frem, og Bække vælded ud; mon han også kan give Brød og skaffe kød til sit Folk?"
21 Difor, då Herren høyrde det, vart han harm, og eld loga upp mot Jakob, og vreide reiste seg mot Israel;
Det hørte HERREN, blev vred, der tændtes en Ild mod Jakob, ja Vrede kom op mod Israel,
22 for dei trudde ikkje på Gud og leit ikkje på hans frelsa.
fordi de ikke troede Gud eller stolede på hans Frelse.
23 Og han gav skyerne ovantil, og himmelportarne let han upp.
Da bød han Skyerne oventil, lod Himlens Døre åbne
24 Og han let manna regna yver deim til føda, og himmelkorn gav han deim.
og Manna regne på dem til Føde, han gav dem Himmelkorn;
25 Englebrød fekk menneskje eta, nista sende han deim til mette.
Mennesker spiste Englebrød, han sendte dem Mad at mætte sig med.
26 Han let austanvinden fara ut i himmelen, og han førde sunnanvinden fram ved si magt.
Han rejste Østenvinden på Himlen, førte Søndenvinden frem ved sin Kraft;
27 Og han let kjøt regna yver deim som dust, og fljugande fuglar som havsens sand,
Kød lod han regne på dem som Støv og vingede Fugle som Havets Sand,
28 og han let deim falla ned midt i deira læger, kringum deira bustader.
lod dem falde midt i sin Lejr, rundt omkring sine Boliger;
29 Og dei åt og vart ovleg mette, og det dei hadde hug på, let han deim få.
Og de spiste sig overmætte, hvad de ønskede, lod han dem få.
30 Dei var ikkje komne burt frå si lyst, endå hadde dei maten i munnen,
Men før deres Attrå var stillet, mens Maden var i deres Mund,
31 då steig Guds vreide upp imot deim, og han drap deira sterke menner hjå deim, og Israels ungdomar slo han ned.
rejste Guds Vrede sig mod dem; han vog deres kraftige Mænd, fældede Israels Ynglinge.
32 Med alt dette synda dei endå, og dei trudde ikkje på hans under.
Og dog blev de ved at synde og troede ej på hans Undere.
33 Og han let deira dagar kverva i fåfengd, og deira år i rædsla.
Da lod han deres Dage svinde i Tomhed og endte brat deres År.
34 Når han slo deim ned, då spurde dei etter honom, og vende um og søkte Gud,
Når han vog dem, søgte de ham, vendte om og spurgte om Gud,
35 og kom i hug at Gud var deira berg og den høgste Gud var deira atterløysar.
kom i Hu, at Gud var deres Klippe, Gud den Allerhøjeste deres Genløser.
36 Men dei gjølte for honom med sin munn, og laug for honom med si tunga.
De hyklede for ham med Munden, løj for ham med deres Tunge;
37 Og deira hjarta hekk ikkje fast ved honom, og dei var ikkje true mot hans pakt.
deres Hjerter holdt ikke fast ved ham, hans Pagt var de ikke tro.
38 Men han er miskunnsam, han forlet skuld og tyner ikkje, og mange gonger let han sin vreide venda um, og han vakte ikkje heile sin harm.
Og dog er han barmhjertig, han tilgiver Misgerning, lægger ej øde, hans Vrede lagde sig Gang på Gang, han lod ikke sin Harme fuldt bryde frem;
39 Og han kom i hug at dei var kjøt, ein andepust som kverv og ikkje kjem att.
han kom i Hu, de var Kød, et Pust, der svinder og ej vender tilbage.
40 Kor ofte dei tråssa honom i øydemarki og gjorde honom sorg i audni!
Hvor tit stod de ham ikke imod i Ørkenen og voldte ham Sorg i det øde Land!
41 Og dei freista atter Gud og krenkte Israels Heilage.
De fristede alter Gud, de krænkede Israels Hellige;
42 Dei kom ikkje handi hans i hug, eller den dagen då han fria deim frå fienden,
hans Hånd kom de ikke i Hu, de Dag han friede dem fra Fjenden,
43 då han gjorde sine teikn i Egyptarland, og sine undergjerningar på Soans mark.
da han gjorde sine Tegn i Ægypten, sine Undere på Zoans Mark,
44 Og han gjorde deira elvar til blod, og sine rennande vatn kunde dei ikkje drikka.
forvandlede deres Floder til Blod, så de ej kunde drikke af Strømmene,
45 Han sende imot deim flugesvermar som åt deim upp, og froskar som tynte deim.
sendte Myg imod dem, som åd dem, og Frøer, som lagde dem øde,
46 Og han gav deira grøda til gnagaren og deira arbeid til grashoppen.
gav Æderen, hvad de avlede, Græshoppen al deres Høst,
47 Han slo deira vintre ned med hagl og deira morbærtre med haglsteinar.
slog deres Vinstokke ned med Hagl, deres Morbærtræer med Frost,
48 Og han gav deira fe til haglet og deira hjorder til eldingarne.
prisgav Kvæget for Hagl og deres Hjorde for Lyn.
49 Han sende på deim sin brennande vreide, sinne og harm og trengsla, ei sending av uferds-englar.
Han sendte sin Vredesglød mod dem, Harme, Vrede og Trængsel, en Sendefærd af Ulykkesengle;
50 Han braut veg for sin vreide, han sparde ikkje deira sjæl for dauden, og deira liv gav han til sotti.
frit Løb gav han sin Vrede, skånede dem ikke for Døden, gav deres Liv til Pris for Pest;
51 Og han slo alle fyrstefødde i Egyptarland, fyrstegrøda av dei sterke i Khams tjeld.
alt førstefødt i Ægypten slog han, Mandskraftens Førstegrøde i Kamiternes Telte,
52 Og han let sitt folk fara av stad som sauer, og førde deim som ei hjord i øydemarki.
lod sit Folk bryde op som en Hjord, ledede dem som Kvæg i Ørkenen,
53 Og han leidde deim trygt, og dei ræddast ikkje, men havet løynde deira fiendar.
ledede dem trygt, uden Frygt, mens Havet lukked sig over deres Fjender;
54 Og han førde deim til sitt heilage landmerke, det fjell som hans høgre hand hadde vunne.
han bragte dem til sit hellige Land, de Bjerge, hans højre vandt,
55 Og han dreiv ut heidningar for deim, og let deira land falla til deim som arv, og let Israels ætter bu i deira tjeld.
drev Folkeslag bort foran dem, udskiftede ved Lod deres Land og lod Israels Stammer bo i deres Telte.
56 Men dei freista Gud, den Høgste, og tråssa honom, og hans vitnemål agta dei ikkje på.
Dog fristed og trodsede de Gud den Allerhøjeste og overholdt ikke hans Vidnesbyrd;
57 Og dei veik av og var utrugne som deira feder, dei vende um som ein veik boge.
de faldt fra, var troløse som deres Fædre, svigtede som en slappet Bue,
58 Dei harma honom med sine haugar og eggja honom med sine avgudar.
de krænkede ham med deres Offerhøje, æggede ham med deres Gudebilleder.
59 Gud høyrde det og vart vreid, og han vart svært leid av Israel.
Det hørte Gud og blev vred følte højlig Lede ved Israel;
60 Og han gjekk burt frå sin bustad i Silo, det tjeld han hadde slege upp millom menneskje.
han opgav sin Bolig i Silo, det Telt, hvor han boede blandt Mennesker;
61 Og han let sin styrke verta førd burt som fange, og gav si æra i fiendehand.
han gav sin Stolthed i Fangenskab, sin Herlighed i Fjendehånd,
62 Og han gav sitt folk til sverdet, og på sin arv harmast han.
prisgav sit Folk for Sværdet, blev vred på sin Arvelod;
63 Eld åt deira unge menner, og deira møyar fekk ingen bruresong.
Ild fortærede dets unge Mænd, dets Jomfruer fik ej Bryllupssange,
64 Deira prestar fall for sverdet, og deira enkjor fekk ikkje syrgja
dets Præster faldt for Sværdet, dets Enker holdt ikke Klagefest.
65 Då vakna Herren som ein sovande, som ei kjempa frå rus av vin.
Da vågnede Herren som en, der har sovet, som en Helt, der er døvet af Vin;
66 Og han slo sine fiendar attende, og han førde yver deim æveleg skam.
han slog sine Fjender på Ryggen, gjorde dem evigt til Skamme.
67 Og han støytte burt Josefs tjeld, og Efraims ætt valde han ikkje ut.
Men han fik Lede ved Josefs Telt, Efraims Stamme udvalgte han ikke;
68 Men han valde Judas ætt, Sions fjell som han elska.
han udvalgte Judas Stamme, Zions Bjerg, som han elsker;
69 Og han bygde sin heilagdom som høge fjell, liksom jordi som han hev grunnfest til æveleg tid.
han byggede sit Tempel himmelhøjt, grundfæstede det evigt som Jorden.
70 Og han valde ut David, sin tenar, og tok honom frå sauegrindarne.
Han udvalgte David, sin Tjener, og tog ham fra Fårenes Folde,
71 Han førde honom frå lambsauerne som han fylgde, til å gjæta Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
hentede ham fra de diende Dyr til at vogte Jakob, hans Folk, Israel, hans Arvelod;
72 Og han gjætte deim etter sitt ærlege hjarta, og med si kloke hand leidde han deim.
han vogtede dem med oprigtigt Hjerte, ledede dem med kyndig Hånd.