Salmenes 71

1 Til deg, Herre, flyr eg, lat meg aldri verta til skammar!

Psalmus David, filiorum Jonadab, et priorum captivorum. In te, Domine, speravi; non confundar in æternum.

2 Fria meg ut og berga meg ved di rettferd, bøyg ditt øyra til meg og frels meg!

In justitia tua libera me, et eripe me: inclina ad me aurem tuam, et salva me.

3 Ver meg eit berg til å bu på, der eg alltid kann koma! Du hev påbode frelsa for meg, for du er mitt fjell og mi festning.

Esto mihi in Deum protectorem, et in locum munitum, ut salvum me facias: quoniam firmamentum meum et refugium meum es tu.

4 Min Gud, berga meg frå handi til den ugudlege, frå hans neve som er urettferdig og gjer valdsverk!

Deus meus, eripe me de manu peccatoris, et de manu contra legem agentis, et iniqui:

5 For du er den eg vonar på, Herre, Herre, den eg set mi lit til alt frå ungdomen.

quoniam tu es patientia mea, Domine; Domine, spes mea a juventute mea.

6 På deg hev eg studt meg alt frå morsfanget; du er den som drog meg ut or morslivet, um deg vil eg alltid syngja min lovsong.

In te confirmatus sum ex utero; de ventre matris meæ tu es protector meus; in te cantatio mea semper.

7 Som eit under hev eg vore for mange; men du er mi sterke borg.

Tamquam prodigium factus sum multis; et tu adjutor fortis.

8 Min munn er full av ditt lov, av di æra heile dagen.

Repleatur os meum laude, ut cantem gloriam tuam, tota die magnitudinem tuam.

9 Kasta meg ikkje burt i min alderdom, forlat meg ikkje når mi kraft vert til inkjes!

Ne projicias me in tempore senectutis; cum defecerit virtus mea, ne derelinquas me.

10 For mine fiendar hev sagt um meg, og dei som lurar på mi sjæl, legg råder i hop,

Quia dixerunt inimici mei mihi, et qui custodiebant animam meam consilium fecerunt in unum,

11 og segjer: «Gud hev forlate honom; forfylg honom og tak honom, for det er ingen som bergar!»

dicentes: Deus dereliquit eum: persequimini et comprehendite eum, quia non est qui eripiat.

12 Gud, ver ikkje langt frå meg! Min Gud, kom meg snart til hjelp!

Deus, ne elongeris a me; Deus meus, in auxilium meum respice.

13 Lat deim som stend etter mitt liv, verta til skammar og ganga til grunnar! Lat deim som søkjer mi ulukka, verta klædde i spott og skam!

Confundantur et deficiant detrahentes animæ meæ; operiantur confusione et pudore qui quærunt mala mihi.

14 Men eg vil alltid venta, og stødt vil eg lova deg meir og meir.

Ego autem semper sperabo, et adjiciam super omnem laudem tuam.

15 Min munn skal fortelja um di rettferd, um di frelse all dagen, for eg veit ikkje tal på deim.

Os meum annuntiabit justitiam tuam, tota die salutare tuum. Quoniam non cognovi litteraturam,

16 Eg vil koma fram med Herrens, Herrens velduge verk, eg vil forkynna di rettferd, berre di.

introibo in potentias Domini; Domine, memorabor justitiæ tuæ solius.

17 Gud, du hev lært meg upp alt frå ungdomen, og til dessa kunngjer eg dine undergjerningar.

Deus, docuisti me a juventute mea; et usque nunc pronuntiabo mirabilia tua.

18 Forlat meg då ikkje heller når eg vert gamall og grå, du Gud, til dess eg fær forkynna um din arm til ei onnor ætt, um di magt til kvar den som skal koma.

Et usque in senectam et senium, Deus, ne derelinquas me, donec annuntiem brachium tuum generationi omni quæ ventura est, potentiam tuam,

19 Og di rettferd, Gud, når upp til det høge, du Gud, som hev gjort store ting, kven er som du?

et justitiam tuam, Deus, usque in altissima; quæ fecisti magnalia, Deus: quis similis tibi?

20 Du som hev late oss sjå mange trengslor og ulukkor, du vil gjera oss livande att og draga oss upp att or dypterne i jordi.

Quantas ostendisti mihi tribulationes multas et malas! et conversus vivificasti me, et de abyssis terræ iterum reduxisti me.

21 Du vil lata meg veksa og vil venda um og trøysta meg.

Multiplicasti magnificentiam tuam; et conversus consolatus es me.

22 So vil eg prisa deg med harpespel, din truskap, min Gud! Eg vil syngja deg lov med cither, du Israels Heilage.

Nam et ego confitebor tibi in vasis psalmi veritatem tuam, Deus; psallam tibi in cithara, sanctus Israël.

23 Mine lippor skal fegnast når eg syng deg lov, og mi sjæl, som du hev løyst ut.

Exsultabunt labia mea cum cantavero tibi; et anima mea quam redemisti.

24 Ogso tunga mi skal heile dagen kveda ut di rettferd, for dei hev vorte til skam og spott, dei som søkjer mi ulukka.

Sed et lingua mea tota die meditabitur justitiam tuam, cum confusi et reveriti fuerint qui quærunt mala mihi.