Salmenes 69
1 Til songmeisteren, etter «Liljor»; av David. Frels meg, Gud! for vatni trengjer seg inn på livet.
Al maestro del coro. Su «I gigli». Di Davide. Salvami, o Dio: l'acqua mi giunge alla gola.
2 Eg er sokken ned i det djupe dike der det inkje fotfeste er, eg er komen ut i ovdjupe vatn, og flodi fløymer yver meg.
Affondo nel fango e non ho sostegno; sono caduto in acque profonde e l'onda mi travolge.
3 Eg er trøytt av mi roping, det brenn i min strupe, mine augo er upptærde, med di eg ventar på min Gud.
Sono sfinito dal gridare, riarse sono le mie fauci; i miei occhi si consumano nell'attesa del mio Dio.
4 Fleire enn håri på mitt hovud er dei som hatar meg utan orsak, mange er dei som vil meg tyna meg, som utan grunn er mine fiendar; det eg ikkje hev rana, skal eg no gjeva attende.
Più numerosi dei capelli del mio capo sono coloro che mi odiano senza ragione. Sono potenti i nemici che mi calunniano: quanto non ho rubato, lo dovrei restituire?
5 Gud, du kjenner min dårskap, og all mi syndeskuld er ikkje løynd for deg.
Dio, tu conosci la mia stoltezza e le mie colpe non ti sono nascoste.
6 Lat deim ved meg ikkje verta til skammar, dei som ventar på deg, Herre, Herre, allhers drott! Lat deim ikkje ved meg verta skjemde, dei som søkjer deg, Israels Gud!
Chi spera in te, a causa mia non sia confuso, Signore, Dio degli eserciti; per me non si vergogni chi ti cerca, Dio d'Israele.
7 For di skuld ber eg hæding, skjemsla ligg yver mitt andlit.
Per te io sopporto l'insulto e la vergogna mi copre la faccia;
8 Eg hev vorte framand hjå brørne mine, og ein utlending hjå borni til mor mi.
sono un estraneo per i miei fratelli, un forestiero per i figli di mia madre.
9 For brennhug for ditt hus hev ete meg upp, og deira spottord som spottar deg, hev falle på meg.
Poiché mi divora lo zelo per la tua casa, ricadono su di me gli oltraggi di chi ti insulta.
10 Då mi sjæl græt medan eg fasta, vart eg spotta for det.
Mi sono estenuato nel digiuno ed è stata per me un'infamia.
11 Då eg laga ein sekk til klædde for meg, vart eg eit ordtøke for deim.
Ho indossato come vestito un sacco e sono diventato il loro scherno.
12 Dei som sit i porten, røder um meg, og drikkarane syng um meg.
Sparlavano di me quanti sedevano alla porta, gli ubriachi mi dileggiavano.
13 Men eg kjem med mi bøn til deg, Herre, i nådetidi, Gud, for di store miskunn; svara meg med di trufaste hjelp!
Ma io innalzo a te la mia preghiera, Signore, nel tempo della benevolenza; per la grandezza della tua bontà, rispondimi, per la fedeltà della tua salvezza, o Dio.
14 Fria meg ut or søyla, og lat meg ikkje søkka! Lat meg verta utfria frå deim som hatar meg og frå dei djupe vatni!
Salvami dal fango, che io non affondi, liberami dai miei nemici e dalle acque profonde.
15 Lat ikkje vatsflodi fløyma yver meg, og ikkje djupet svelgja meg, og heller ikkje brunnen lata att sitt gap yver meg!
Non mi sommergano i flutti delle acque e il vortice non mi travolga, l'abisso non chiuda su di me la sua bocca.
16 Svara meg, Herre, for din nåde er god, etter di store miskunn vend deg til meg!
Rispondimi, Signore, benefica è la tua grazia; volgiti a me nella tua grande tenerezza.
17 Og løyn ikkje di åsyn for tenaren din, for eg er i naud; svara meg snart!
Non nascondere il volto al tuo servo, sono in pericolo: presto, rispondimi.
18 Kom nær til mi sjæl, løys henne ut! Frels meg for mine fiendar skuld!
Avvicinati a me, riscattami, salvami dai miei nemici.
19 Du kjenner mi spott og skam og vanæra, for di åsyn stend alle dei som trengjer meg.
Tu conosci la mia infamia, la mia vergogna e il mio disonore; davanti a te sono tutti i miei nemici.
20 Spottord hev brote mitt hjarta sund, so eg er sjuk; eg venta på medynk, men der var ingi, og på trøystarar, men eg fann ingen.
L'insulto ha spezzato il mio cuore e vengo meno. Ho atteso compassione, ma invano, consolatori, ma non ne ho trovati.
21 Og dei gav meg gall å eta, og då eg var tyrst, gav dei meg eddik å drikka.
Hanno messo nel mio cibo veleno e quando avevo sete mi hanno dato aceto.
22 Lat bordet deira framfyre deim verta ei snara, og ei gildra for deim når dei er trygge!
La loro tavola sia per essi un laccio, una insidia i loro banchetti.
23 Lat augo deira dimmast so dei ikkje ser, og lat deira lender alltid skjelva!
Si offuschino i loro occhi, non vedano; sfibra per sempre i loro fianchi.
24 Renn ut yver deim din vreide, og lat din brennande harm nå deim!
Riversa su di loro il tuo sdegno, li raggiunga la tua ira ardente.
25 Lat deira bustad verta øydd, lat det ingen vera som bur i deira tjeld!
La loro casa sia desolata, senza abitanti la loro tenda;
26 For dei forfylgjer den som du hev slege, og dei fortel um pinsla åt deim som du hev gjenomstunge.
perché inseguono colui che hai percosso, aggiungono dolore a chi tu hai ferito.
27 Lat deim leggja syndeskuld til si syndeskuld, og lat deim ikkje koma til di rettferd!
Imputa loro colpa su colpa e non ottengano la tua giustizia.
28 Lat deim verta utstrokne or livsens bok, og ikkje verta innskrivne med dei rettferdige!
Siano cancellati dal libro dei viventi e tra i giusti non siano iscritti.
29 Men eg er ein arming full av verk, Gud, lat di frelsa berga meg!
Io sono infelice e sofferente; la tua salvezza, Dio, mi ponga al sicuro.
30 Eg vil lova Guds namn med song og høglova honom med takksegjing,
Loderò il nome di Dio con il canto, lo esalterò con azioni di grazie,
31 og det skal tekkjast Herren betre enn ein ung ukse med horn og klauver.
che il Signore gradirà più dei tori, più dei giovenchi con corna e unghie.
32 Når spaklyndte ser det, vil dei gleda seg; de som søkjer Gud - må dykkar hjarta liva!
Vedano gli umili e si rallegrino; si ravvivi il cuore di chi cerca Dio,
33 For Herren høyrer på dei fatige, og sine fangar vanvyrder han ikkje.
poiché il Signore ascolta i poveri e non disprezza i suoi che sono prigionieri.
34 Himmel og jord skal lova honom, havet og alt som krek i det.
A lui acclamino i cieli e la terra, i mari e quanto in essi si muove.
35 For Gud skal frelsa Sion og byggja byarne i Juda, og dei skal bu der og eiga deim.
Perché Dio salverà Sion, ricostruirà le città di Giuda: vi abiteranno e ne avranno il possesso.
36 Og avkjømet til hans tenarar skal erva deim, og dei som elskar hans namn, skal bu der.
La stirpe dei suoi servi ne sarà erede, e chi ama il suo nome vi porrà dimora.
