< Salmenes 69 >
1 Til songmeisteren, etter «Liljor»; av David. Frels meg, Gud! for vatni trengjer seg inn på livet.
“To the chief musician upon Shoshannim, by David.” Save me, O God; for the waters are come even to threaten my life.
2 Eg er sokken ned i det djupe dike der det inkje fotfeste er, eg er komen ut i ovdjupe vatn, og flodi fløymer yver meg.
I am sunk in the mire of the deep, where there is no standing; I am come into the depths of the waters, and the flood overfloweth me.
3 Eg er trøytt av mi roping, det brenn i min strupe, mine augo er upptærde, med di eg ventar på min Gud.
I am weary of my calling; my throat is hoarse; my eyes fail, while I hope for my God.
4 Fleire enn håri på mitt hovud er dei som hatar meg utan orsak, mange er dei som vil meg tyna meg, som utan grunn er mine fiendar; det eg ikkje hev rana, skal eg no gjeva attende.
More than the hairs of my head are those that hate me without a cause; numerous are those that would destroy me, that are my enemies wrongfully: what I have not robbed shall I now restore.
5 Gud, du kjenner min dårskap, og all mi syndeskuld er ikkje løynd for deg.
O God, thou art well aware of my folly, and my guilty deeds are from thee not hidden.
6 Lat deim ved meg ikkje verta til skammar, dei som ventar på deg, Herre, Herre, allhers drott! Lat deim ikkje ved meg verta skjemde, dei som søkjer deg, Israels Gud!
Let not those that wait on thee, O Lord Eternal of hosts, be made ashamed through me: let not those that seek thee be confounded through me, O God of Israel.
7 For di skuld ber eg hæding, skjemsla ligg yver mitt andlit.
Because for thy sake have I borne reproach, hath confusion covered my face.
8 Eg hev vorte framand hjå brørne mine, og ein utlending hjå borni til mor mi.
A stranger am I become unto my brothers, and an alien unto my mother's children.
9 For brennhug for ditt hus hev ete meg upp, og deira spottord som spottar deg, hev falle på meg.
Because the zeal for thy house hath devoured me; and the reproaches of those that reproached thee are fallen upon me.
10 Då mi sjæl græt medan eg fasta, vart eg spotta for det.
When I wept at the fasting of my soul, it became a reproach to me.
11 Då eg laga ein sekk til klædde for meg, vart eg eit ordtøke for deim.
And when I made sackcloth my garment, I became a proverb to them.
12 Dei som sit i porten, røder um meg, og drikkarane syng um meg.
Those that sit in the gate talk against me; and [about me make] songs the drinkers of strong drink.
13 Men eg kjem med mi bøn til deg, Herre, i nådetidi, Gud, for di store miskunn; svara meg med di trufaste hjelp!
But as for me, I direct my prayer unto thee, O Lord, in a time of favor; O God, in the multitude of thy kindness: answer me in the truth of thy salvation.
14 Fria meg ut or søyla, og lat meg ikkje søkka! Lat meg verta utfria frå deim som hatar meg og frå dei djupe vatni!
Deliver me out of the mire, that I may not sink: let me be delivered from those that hate me, and out of the depths of the waters.
15 Lat ikkje vatsflodi fløyma yver meg, og ikkje djupet svelgja meg, og heller ikkje brunnen lata att sitt gap yver meg!
Let not the flood of waters overflow me, and let not the deep swallow me up, and let not the pit close its mouth upon me.
16 Svara meg, Herre, for din nåde er god, etter di store miskunn vend deg til meg!
Answer me, O Lord; for thy kindness is good: according to the multitude of thy mercies turn thou unto me.
17 Og løyn ikkje di åsyn for tenaren din, for eg er i naud; svara meg snart!
And hide not thy face from thy servant; for I am in distress: make haste and answer me.
18 Kom nær til mi sjæl, løys henne ut! Frels meg for mine fiendar skuld!
Draw nigh unto my soul, and redeem it: because of my enemies do thou ransom me.
19 Du kjenner mi spott og skam og vanæra, for di åsyn stend alle dei som trengjer meg.
Thou well knowest my reproach, and my shame, and my confusion: before thee are all my assailants.
20 Spottord hev brote mitt hjarta sund, so eg er sjuk; eg venta på medynk, men der var ingi, og på trøystarar, men eg fann ingen.
Reproach hath broken my heart; and I am sick; and I waited for pity, but there was none; and for comforters, but I found none.
21 Og dei gav meg gall å eta, og då eg var tyrst, gav dei meg eddik å drikka.
And they put into my food gall; and in my thirst they give me vinegar to drink.
22 Lat bordet deira framfyre deim verta ei snara, og ei gildra for deim når dei er trygge!
May [then] their table become a snare before them: and to those that are at peace, a trap.
23 Lat augo deira dimmast so dei ikkje ser, og lat deira lender alltid skjelva!
May their eyes become dark, that they cannot see; and make their loins continually to waver.
24 Renn ut yver deim din vreide, og lat din brennande harm nå deim!
Pour out over them thy indignation, and let the heat of thy anger overtake them.
25 Lat deira bustad verta øydd, lat det ingen vera som bur i deira tjeld!
May their palace become desolate: in their tents let no one dwell.
26 For dei forfylgjer den som du hev slege, og dei fortel um pinsla åt deim som du hev gjenomstunge.
For whom thou hast smitten they persecute; and of the pain of those whom thou but wounded do they converse.
27 Lat deim leggja syndeskuld til si syndeskuld, og lat deim ikkje koma til di rettferd!
Lay guilt upon their guilt; and let them not come into thy righteousness.
28 Lat deim verta utstrokne or livsens bok, og ikkje verta innskrivne med dei rettferdige!
Let them be blotted out of the book of the living; and with the righteous let them not be written down.
29 Men eg er ein arming full av verk, Gud, lat di frelsa berga meg!
But I am poor and suffering: let thy salvation, O God, set me up on high.
30 Eg vil lova Guds namn med song og høglova honom med takksegjing,
I will praise the name of God with song, and will magnify him with thanksgiving.
31 og det skal tekkjast Herren betre enn ein ung ukse med horn og klauver.
And this will please the Lord better than an ox or bullock having horns and cloven hoofs.
32 Når spaklyndte ser det, vil dei gleda seg; de som søkjer Gud - må dykkar hjarta liva!
The meek will see this, and be rejoiced: ye that seek God, and your heart shall revive.
33 For Herren høyrer på dei fatige, og sine fangar vanvyrder han ikkje.
For the Lord listeneth unto the needy, and his prisoners he despiseth not.
34 Himmel og jord skal lova honom, havet og alt som krek i det.
Let heaven and earth praise him, the seas, and every thing that moveth therein.
35 For Gud skal frelsa Sion og byggja byarne i Juda, og dei skal bu der og eiga deim.
For God will save Zion, and will build the cities of Judah: that they may abide there, and have it in possession:
36 Og avkjømet til hans tenarar skal erva deim, og dei som elskar hans namn, skal bu der.
And the seed of his servants shall inherit it; and they that love his name shall dwell therein.