Salmenes 69
1 Til songmeisteren, etter «Liljor»; av David. Frels meg, Gud! for vatni trengjer seg inn på livet.
Save me, O God; for the waters are come in unto my soul.
2 Eg er sokken ned i det djupe dike der det inkje fotfeste er, eg er komen ut i ovdjupe vatn, og flodi fløymer yver meg.
I sink in deep mire, where there is no standing: I am come into deep waters, where the floods overflow me.
3 Eg er trøytt av mi roping, det brenn i min strupe, mine augo er upptærde, med di eg ventar på min Gud.
I am weary of my crying: my throat is dried: mine eyes fail while I wait for my God.
4 Fleire enn håri på mitt hovud er dei som hatar meg utan orsak, mange er dei som vil meg tyna meg, som utan grunn er mine fiendar; det eg ikkje hev rana, skal eg no gjeva attende.
They that hate me without a cause are more than the hairs of mine head: they that would destroy me, being mine enemies wrongfully, are mighty: then I restored that which I took not away.
5 Gud, du kjenner min dårskap, og all mi syndeskuld er ikkje løynd for deg.
O God, you know my foolishness; and my sins are not hid from you.
6 Lat deim ved meg ikkje verta til skammar, dei som ventar på deg, Herre, Herre, allhers drott! Lat deim ikkje ved meg verta skjemde, dei som søkjer deg, Israels Gud!
Let not them that wait on you, O Lord GOD of hosts, be ashamed for my sake: let not those that seek you be confounded for my sake, O God of Israel.
7 For di skuld ber eg hæding, skjemsla ligg yver mitt andlit.
Because for your sake I have borne reproach; shame has covered my face.
8 Eg hev vorte framand hjå brørne mine, og ein utlending hjå borni til mor mi.
I am become a stranger unto my brethren, and an foreigner unto my mother's children.
9 For brennhug for ditt hus hev ete meg upp, og deira spottord som spottar deg, hev falle på meg.
For the zeal of your house has eaten me up; and the reproaches of them that reproached you are fallen upon me.
10 Då mi sjæl græt medan eg fasta, vart eg spotta for det.
When I wept, and chastened my soul with fasting, that was to my reproach.
11 Då eg laga ein sekk til klædde for meg, vart eg eit ordtøke for deim.
I made sackcloth also my garment; and I became a proverb to them.
12 Dei som sit i porten, røder um meg, og drikkarane syng um meg.
They that sit in the gate speak against me; and I was the song of the drunkards.
13 Men eg kjem med mi bøn til deg, Herre, i nådetidi, Gud, for di store miskunn; svara meg med di trufaste hjelp!
But as for me, my prayer is unto you, O LORD, in an acceptable time: O God, in the multitude of your mercy hear me, in the truth of your salvation.
14 Fria meg ut or søyla, og lat meg ikkje søkka! Lat meg verta utfria frå deim som hatar meg og frå dei djupe vatni!
Deliver me out of the mire, and let me not sink: let me be delivered from them that hate me, and out of the deep waters.
15 Lat ikkje vatsflodi fløyma yver meg, og ikkje djupet svelgja meg, og heller ikkje brunnen lata att sitt gap yver meg!
Let not the flood of waters overflow me, neither let the deep swallow me up, and let not the pit shut her mouth upon me.
16 Svara meg, Herre, for din nåde er god, etter di store miskunn vend deg til meg!
Hear me, O LORD; for your loving kindness is good: turn unto me according to the multitude of your tender mercies.
17 Og løyn ikkje di åsyn for tenaren din, for eg er i naud; svara meg snart!
And hide not your face from your servant; for I am in trouble: hear me speedily.
18 Kom nær til mi sjæl, løys henne ut! Frels meg for mine fiendar skuld!
Draw nigh unto my soul, and redeem it: deliver me because of mine enemies.
19 Du kjenner mi spott og skam og vanæra, for di åsyn stend alle dei som trengjer meg.
You have known my reproach, and my shame, and my dishonour: mine adversaries are all before you.
20 Spottord hev brote mitt hjarta sund, so eg er sjuk; eg venta på medynk, men der var ingi, og på trøystarar, men eg fann ingen.
Reproach has broken my heart; and I am full of heaviness: and I looked for some to take pity, but there was none; and for comforters, but I found none.
21 Og dei gav meg gall å eta, og då eg var tyrst, gav dei meg eddik å drikka.
They gave me also gall for my food; and in my thirst they gave me vinegar to drink.
22 Lat bordet deira framfyre deim verta ei snara, og ei gildra for deim når dei er trygge!
Let their table become a snare before them: and that which should have been for their welfare, let it become a trap.
23 Lat augo deira dimmast so dei ikkje ser, og lat deira lender alltid skjelva!
Let their eyes be darkened, that they see not; and make their loins continually to shake.
24 Renn ut yver deim din vreide, og lat din brennande harm nå deim!
Pour out your indignation upon them, and let your wrathful anger take hold of them.
25 Lat deira bustad verta øydd, lat det ingen vera som bur i deira tjeld!
Let their habitation be desolate; and let none dwell in their tents.
26 For dei forfylgjer den som du hev slege, og dei fortel um pinsla åt deim som du hev gjenomstunge.
For they persecute him whom you have smitten; and they talk to the grief of those whom you have wounded.
27 Lat deim leggja syndeskuld til si syndeskuld, og lat deim ikkje koma til di rettferd!
Add iniquity unto their iniquity: and let them not come into your righteousness.
28 Lat deim verta utstrokne or livsens bok, og ikkje verta innskrivne med dei rettferdige!
Let them be blotted out of the book of the living, and not be written with the righteous.
29 Men eg er ein arming full av verk, Gud, lat di frelsa berga meg!
But I am poor and sorrowful: let your salvation, O God, set me up on high.
30 Eg vil lova Guds namn med song og høglova honom med takksegjing,
I will praise the name of God with a song, and will magnify him with thanksgiving.
31 og det skal tekkjast Herren betre enn ein ung ukse med horn og klauver.
This also shall please the LORD better than an ox or bullock that has horns and hoofs.
32 Når spaklyndte ser det, vil dei gleda seg; de som søkjer Gud - må dykkar hjarta liva!
The humble shall see this, and be glad: and your heart shall live that seek God.
33 For Herren høyrer på dei fatige, og sine fangar vanvyrder han ikkje.
For the LORD hears the poor, and despises not his prisoners.
34 Himmel og jord skal lova honom, havet og alt som krek i det.
Let the heaven and earth praise him, the seas, and every thing that moves therein.
35 For Gud skal frelsa Sion og byggja byarne i Juda, og dei skal bu der og eiga deim.
For God will save Zion, and will build the cities of Judah: that they may dwell there, and have it in possession.
36 Og avkjømet til hans tenarar skal erva deim, og dei som elskar hans namn, skal bu der.
The seed also of his servants shall inherit it: and they that love his name shall dwell therein.
