Salmenes 69
1 Til songmeisteren, etter «Liljor»; av David. Frels meg, Gud! for vatni trengjer seg inn på livet.
For the music director. To the tune “Lilies.” A psalm of David. God, please save me, because the water is up to my neck!
2 Eg er sokken ned i det djupe dike der det inkje fotfeste er, eg er komen ut i ovdjupe vatn, og flodi fløymer yver meg.
I'm sinking deeper into the mud—there's no solid ground for me to stand. I find myself in deep water; floods wash over me.
3 Eg er trøytt av mi roping, det brenn i min strupe, mine augo er upptærde, med di eg ventar på min Gud.
I'm so tired of screaming out for help my throat is totally raw. My eyes are worn out looking for my God to help me.
4 Fleire enn håri på mitt hovud er dei som hatar meg utan orsak, mange er dei som vil meg tyna meg, som utan grunn er mine fiendar; det eg ikkje hev rana, skal eg no gjeva attende.
Those who hate me for no reason are more than the number of hairs on my head. Many enemies try to destroy me by telling lies. How can I give back what I didn't steal?
5 Gud, du kjenner min dårskap, og all mi syndeskuld er ikkje løynd for deg.
God, you know how foolish I am! My sins are not hidden from you.
6 Lat deim ved meg ikkje verta til skammar, dei som ventar på deg, Herre, Herre, allhers drott! Lat deim ikkje ved meg verta skjemde, dei som søkjer deg, Israels Gud!
Don't let those who trust you be ashamed because of me, Lord God Almighty. Don't let those who follow you be disgraced because of me, God of Israel.
7 For di skuld ber eg hæding, skjemsla ligg yver mitt andlit.
For your sake I put up with the insults; my face shows my embarrassment.
8 Eg hev vorte framand hjå brørne mine, og ein utlending hjå borni til mor mi.
I have become a foreigner to my brother Israelites; a stranger to my very own brothers.
9 For brennhug for ditt hus hev ete meg upp, og deira spottord som spottar deg, hev falle på meg.
My devotion for your house is burning me up inside; the insults of those who insulted you have fallen on me.
10 Då mi sjæl græt medan eg fasta, vart eg spotta for det.
I wept and I fasted, but they mocked me;
11 Då eg laga ein sekk til klædde for meg, vart eg eit ordtøke for deim.
I mourned in sackcloth, but they laughed at me.
12 Dei som sit i porten, røder um meg, og drikkarane syng um meg.
People sitting by the town gate gossip about me. I'm the subject of rude songs sung by drunks.
13 Men eg kjem med mi bøn til deg, Herre, i nådetidi, Gud, for di store miskunn; svara meg med di trufaste hjelp!
But my prayer is to you, Lord, believing this is a good time to respond to me. God, in your wonderful trustworthy love, answer me with your sure salvation.
14 Fria meg ut or søyla, og lat meg ikkje søkka! Lat meg verta utfria frå deim som hatar meg og frå dei djupe vatni!
Please rescue me from the mud—don't let me sink! Save me from those who hate me and from drowning in the deep waters!
15 Lat ikkje vatsflodi fløyma yver meg, og ikkje djupet svelgja meg, og heller ikkje brunnen lata att sitt gap yver meg!
Don't let the flood waters wash over me. Don't let the deep waters pull me down. Don't let the grave close over me.
16 Svara meg, Herre, for din nåde er god, etter di store miskunn vend deg til meg!
Please answer my prayers, Lord, for you are good and love me with your trustworthy love; because of your kindness, please help me.
17 Og løyn ikkje di åsyn for tenaren din, for eg er i naud; svara meg snart!
Don't turn away from me, your servant. Please answer me quickly because I'm in trouble.
18 Kom nær til mi sjæl, løys henne ut! Frels meg for mine fiendar skuld!
Come here and rescue me; set me free from my enemies.
19 Du kjenner mi spott og skam og vanæra, for di åsyn stend alle dei som trengjer meg.
You—you know my shame, my disgrace, my humiliation. You see everything my enemies are doing.
20 Spottord hev brote mitt hjarta sund, so eg er sjuk; eg venta på medynk, men der var ingi, og på trøystarar, men eg fann ingen.
Insults have broken my heart—I am so sick there is no cure. I looked for some sympathy, but there was no one! Nobody showed me any compassion.
21 Og dei gav meg gall å eta, og då eg var tyrst, gav dei meg eddik å drikka.
Instead they gave me bitter herbs to eat and vinegar to drink.
22 Lat bordet deira framfyre deim verta ei snara, og ei gildra for deim når dei er trygge!
May the table set before them become a trap for them, a net that catches them, bringing punishment.
23 Lat augo deira dimmast so dei ikkje ser, og lat deira lender alltid skjelva!
May their eyes become blind so they cannot see, and may their backs always be bent low in dejection.
24 Renn ut yver deim din vreide, og lat din brennande harm nå deim!
Pour out your judgment on them; chase them down in your fierce anger.
25 Lat deira bustad verta øydd, lat det ingen vera som bur i deira tjeld!
Let the places where they live be deserted. Let their homes be abandoned.
26 For dei forfylgjer den som du hev slege, og dei fortel um pinsla åt deim som du hev gjenomstunge.
For they persecute those you have punished, and make it even more painful for those you have disciplined.
27 Lat deim leggja syndeskuld til si syndeskuld, og lat deim ikkje koma til di rettferd!
Punish them for the evil they have done. Don't acquit them.
28 Lat deim verta utstrokne or livsens bok, og ikkje verta innskrivne med dei rettferdige!
Blot out their names from the Book of Life. Don't let them be listed with those who do right.
29 Men eg er ein arming full av verk, Gud, lat di frelsa berga meg!
But I am suffering and in physical pain. God, please save me and keep me safe.
30 Eg vil lova Guds namn med song og høglova honom med takksegjing,
I will praise God's character in song; I will say how incredible he is and how thankful I am.
31 og det skal tekkjast Herren betre enn ein ung ukse med horn og klauver.
The Lord is happier with this than with offering animals as sacrifices: cattle, or bulls with horns and hooves.
32 Når spaklyndte ser det, vil dei gleda seg; de som søkjer Gud - må dykkar hjarta liva!
The humble will see this and be happy. May God encourage everyone who comes to him.
33 For Herren høyrer på dei fatige, og sine fangar vanvyrder han ikkje.
God hears the poor, and he does not ignore his people who are in prison.
34 Himmel og jord skal lova honom, havet og alt som krek i det.
Praise him heaven and earth, the seas and everything that lives in them!
35 For Gud skal frelsa Sion og byggja byarne i Juda, og dei skal bu der og eiga deim.
For God will save Zion, and rebuild the cities of Judah. They will live there and own the land.
36 Og avkjømet til hans tenarar skal erva deim, og dei som elskar hans namn, skal bu der.
The descendants of those who follow him will inherit the land, and those who love him will live there.
