Salmenes 69

1 Til songmeisteren, etter «Liljor»; av David. Frels meg, Gud! for vatni trengjer seg inn på livet.

Unto the end, for them that shall be changed; for David. SAVE me, O God: for the waters are come in even unto my soul.

2 Eg er sokken ned i det djupe dike der det inkje fotfeste er, eg er komen ut i ovdjupe vatn, og flodi fløymer yver meg.

I stick fast in the mire of the deep: and there is no sure standing. I am come into the depth of the sea: and a tempest hath overwhelmed me.

3 Eg er trøytt av mi roping, det brenn i min strupe, mine augo er upptærde, med di eg ventar på min Gud.

I have laboured with crying; my jaws are become hoarse: my eyes have failed, whilst I hope in my God.

4 Fleire enn håri på mitt hovud er dei som hatar meg utan orsak, mange er dei som vil meg tyna meg, som utan grunn er mine fiendar; det eg ikkje hev rana, skal eg no gjeva attende.

They are multiplied above the hairs of my head, who hate me without cause. My enemies are grown strong who have wrongfully persecuted me: then did I pay that which I took not away.

5 Gud, du kjenner min dårskap, og all mi syndeskuld er ikkje løynd for deg.

O God, thou knowest my foolishness; and my offences are not hidden from thee:

6 Lat deim ved meg ikkje verta til skammar, dei som ventar på deg, Herre, Herre, allhers drott! Lat deim ikkje ved meg verta skjemde, dei som søkjer deg, Israels Gud!

Let not them be ashamed for me, who look for thee, O Lord, the Lord of hosts. Let them not be confounded on my account, who seek thee, O God of Israel.

7 For di skuld ber eg hæding, skjemsla ligg yver mitt andlit.

Because for thy sake I have borne reproach; shame hath covered my face.

8 Eg hev vorte framand hjå brørne mine, og ein utlending hjå borni til mor mi.

I am become a stranger to my brethren, and an alien to the sons of my mother.

9 For brennhug for ditt hus hev ete meg upp, og deira spottord som spottar deg, hev falle på meg.

For the zeal of thy house hath eaten me up: and the reproaches of them that reproached thee are fallen upon me.

10 Då mi sjæl græt medan eg fasta, vart eg spotta for det.

And I covered my soul in fasting: and it was made a reproach to me.

11 Då eg laga ein sekk til klædde for meg, vart eg eit ordtøke for deim.

And I made haircloth my garment: and I became a byword to them.

12 Dei som sit i porten, røder um meg, og drikkarane syng um meg.

They that sat in the gate spoke against me: and they that drank wine made me their song.

13 Men eg kjem med mi bøn til deg, Herre, i nådetidi, Gud, for di store miskunn; svara meg med di trufaste hjelp!

But as for me, my prayer is to thee, O Lord; for the time of thy good pleasure, O God. In the multitude of thy mercy hear me, in the truth of thy salvation.

14 Fria meg ut or søyla, og lat meg ikkje søkka! Lat meg verta utfria frå deim som hatar meg og frå dei djupe vatni!

Draw me out of the mire, that I may not stick fast: deliver me from them that hate me, and out of the deep waters.

15 Lat ikkje vatsflodi fløyma yver meg, og ikkje djupet svelgja meg, og heller ikkje brunnen lata att sitt gap yver meg!

Let not the tempest of water drown me, nor the deep swallow me up: and let not the pit shut her mouth upon me.

16 Svara meg, Herre, for din nåde er god, etter di store miskunn vend deg til meg!

Hear me, O Lord, for thy mercy is kind; look upon me according to the multitude of thy tender mercies.

17 Og løyn ikkje di åsyn for tenaren din, for eg er i naud; svara meg snart!

And turn not away thy face from thy servant: for I am in trouble, hear me speedily.

18 Kom nær til mi sjæl, løys henne ut! Frels meg for mine fiendar skuld!

Attend to my soul, and deliver it: save me because of my enemies.

19 Du kjenner mi spott og skam og vanæra, for di åsyn stend alle dei som trengjer meg.

Thou knowest my reproach, and my confusion, and my shame.

20 Spottord hev brote mitt hjarta sund, so eg er sjuk; eg venta på medynk, men der var ingi, og på trøystarar, men eg fann ingen.

In thy sight are all they that afflict me; my heart hath expected reproach and misery. And I looked for one that would grieve together with me, but there was none: and for one that would comfort me, and I found none.

21 Og dei gav meg gall å eta, og då eg var tyrst, gav dei meg eddik å drikka.

And they gave me gall for my food, and in my thirst they gave me vinegar to drink.

22 Lat bordet deira framfyre deim verta ei snara, og ei gildra for deim når dei er trygge!

Let their table become as a snare before them, and a recompense, and a stumblingblock.

23 Lat augo deira dimmast so dei ikkje ser, og lat deira lender alltid skjelva!

Let their eyes be darkened that they see not; and their back bend thou down always.

24 Renn ut yver deim din vreide, og lat din brennande harm nå deim!

Pour out thy indignation upon them: and let thy wrathful anger take hold of them.

25 Lat deira bustad verta øydd, lat det ingen vera som bur i deira tjeld!

Let their habitation be made desolate: and let there be none to dwell in their tabernacles.

26 For dei forfylgjer den som du hev slege, og dei fortel um pinsla åt deim som du hev gjenomstunge.

Because they have persecuted him whom thou hast smitten; and they have added to the grief of my wounds.

27 Lat deim leggja syndeskuld til si syndeskuld, og lat deim ikkje koma til di rettferd!

Add thou iniquity upon their iniquity: and let them not come into thy justice.

28 Lat deim verta utstrokne or livsens bok, og ikkje verta innskrivne med dei rettferdige!

Let them be blotted out of the book of the living; and with the just let them not be written.

29 Men eg er ein arming full av verk, Gud, lat di frelsa berga meg!

But I am poor and sorrowful: thy salvation, O God, hath set me up.

30 Eg vil lova Guds namn med song og høglova honom med takksegjing,

I will praise the name of God with a canticle: and I will magnify him with praise.

31 og det skal tekkjast Herren betre enn ein ung ukse med horn og klauver.

And it shall please God better than a young calf, that bringeth forth horns and hoofs.

32 Når spaklyndte ser det, vil dei gleda seg; de som søkjer Gud - må dykkar hjarta liva!

Let the poor see and rejoice: seek ye God, and your soul shall live.

33 For Herren høyrer på dei fatige, og sine fangar vanvyrder han ikkje.

For the Lord hath heard the poor: and hath not despised his prisoners.

34 Himmel og jord skal lova honom, havet og alt som krek i det.

Let the heavens and the earth praise him; the sea, and every thing that creepeth therein.

35 For Gud skal frelsa Sion og byggja byarne i Juda, og dei skal bu der og eiga deim.

For God will save Sion, and the cities of Juda shall be built up. And they shall dwell there, and acquire it by inheritance.

36 Og avkjømet til hans tenarar skal erva deim, og dei som elskar hans namn, skal bu der.

And the seed of his servants shall possess it; and they that love his name shall dwell therein.