< Salmenes 69 >
1 Til songmeisteren, etter «Liljor»; av David. Frels meg, Gud! for vatni trengjer seg inn på livet.
For the end, [a Psalm] of David, for alternate [strains]. Save me, O God; for the waters have come in to my soul.
2 Eg er sokken ned i det djupe dike der det inkje fotfeste er, eg er komen ut i ovdjupe vatn, og flodi fløymer yver meg.
I am stuck fast in deep mire, and there is no standing: I am come in to the depths of the sea, and a storm has overwhelmed me.
3 Eg er trøytt av mi roping, det brenn i min strupe, mine augo er upptærde, med di eg ventar på min Gud.
I am weary [of] crying, my throat has become hoarse; mine eyes have failed by my waiting on my God.
4 Fleire enn håri på mitt hovud er dei som hatar meg utan orsak, mange er dei som vil meg tyna meg, som utan grunn er mine fiendar; det eg ikkje hev rana, skal eg no gjeva attende.
They that hate me without a cause are more than the hairs of my head: my enemies that persecute me unrighteously are strengthened: then I restored that which I took not away.
5 Gud, du kjenner min dårskap, og all mi syndeskuld er ikkje løynd for deg.
O God, thou knowest my foolishness; and my transgressions are not hidden from thee.
6 Lat deim ved meg ikkje verta til skammar, dei som ventar på deg, Herre, Herre, allhers drott! Lat deim ikkje ved meg verta skjemde, dei som søkjer deg, Israels Gud!
Let not them that wait on thee, O Lord of hosts, be ashamed on my account: let not them that seek thee, be ashamed on my account, O God of Israel.
7 For di skuld ber eg hæding, skjemsla ligg yver mitt andlit.
For I have suffered reproach for thy sake; shame has covered my face.
8 Eg hev vorte framand hjå brørne mine, og ein utlending hjå borni til mor mi.
I became strange to my brethren, and a stranger to my mother's children.
9 For brennhug for ditt hus hev ete meg upp, og deira spottord som spottar deg, hev falle på meg.
For the zeal of thine house has eaten me up; and the reproaches of them that reproached thee are fallen upon me.
10 Då mi sjæl græt medan eg fasta, vart eg spotta for det.
And I bowed down my soul with fasting, and that was made my reproach.
11 Då eg laga ein sekk til klædde for meg, vart eg eit ordtøke for deim.
And I put on sackcloth for my covering; and I became a proverb to them.
12 Dei som sit i porten, røder um meg, og drikkarane syng um meg.
They that sit in the gate talked against me, and they that drank wine sang against me.
13 Men eg kjem med mi bøn til deg, Herre, i nådetidi, Gud, for di store miskunn; svara meg med di trufaste hjelp!
But I [will cry] to thee, O Lord, in my prayer; O God, it is a propitious time: in the multitude of thy mercy hear me, in the truth of thy salvation.
14 Fria meg ut or søyla, og lat meg ikkje søkka! Lat meg verta utfria frå deim som hatar meg og frå dei djupe vatni!
Save me from the mire, that I stick not [in it]: let me be delivered from them that hate me, and from the deep waters.
15 Lat ikkje vatsflodi fløyma yver meg, og ikkje djupet svelgja meg, og heller ikkje brunnen lata att sitt gap yver meg!
Let not the waterflood drown me, nor let the deep swallow me up; neither let the well shut its mouth upon me.
16 Svara meg, Herre, for din nåde er god, etter di store miskunn vend deg til meg!
Hear me, O Lord; for thy mercy is good: according to the multitude of thy compassions look upon me.
17 Og løyn ikkje di åsyn for tenaren din, for eg er i naud; svara meg snart!
And turn not away thy face from thy servant; for I am afflicted: hear me speedily.
18 Kom nær til mi sjæl, løys henne ut! Frels meg for mine fiendar skuld!
Draw nigh to my soul and redeem it: deliver me because of mine enemies.
19 Du kjenner mi spott og skam og vanæra, for di åsyn stend alle dei som trengjer meg.
For thou knowest my reproach, and my shame, and my confusion; all that afflict me are before thee.
20 Spottord hev brote mitt hjarta sund, so eg er sjuk; eg venta på medynk, men der var ingi, og på trøystarar, men eg fann ingen.
My soul has waited for reproach and misery; and I waited for one to grieve with me, but there was none; and for one to comfort me, but I found none.
21 Og dei gav meg gall å eta, og då eg var tyrst, gav dei meg eddik å drikka.
They gave [me] also gall for my food, and made me drink vinegar for my thirst.
22 Lat bordet deira framfyre deim verta ei snara, og ei gildra for deim når dei er trygge!
Let their table before them be for a snare, and for a recompense, and for a stumbling-block.
23 Lat augo deira dimmast so dei ikkje ser, og lat deira lender alltid skjelva!
Let their eyes be darkened that they should not see; and bow down their back continually.
24 Renn ut yver deim din vreide, og lat din brennande harm nå deim!
Pour out thy wrath upon them, and let the fury of thine anger take hold on them.
25 Lat deira bustad verta øydd, lat det ingen vera som bur i deira tjeld!
Let their habitation be made desolate; and let there be no inhabitant in their tents:
26 For dei forfylgjer den som du hev slege, og dei fortel um pinsla åt deim som du hev gjenomstunge.
Because they persecuted him whom thou hast smitten; and they have added to the grief of my wounds.
27 Lat deim leggja syndeskuld til si syndeskuld, og lat deim ikkje koma til di rettferd!
Add iniquity to their iniquity; and let them not come into thy righteousness.
28 Lat deim verta utstrokne or livsens bok, og ikkje verta innskrivne med dei rettferdige!
Let them be blotted out of the book of the living, and let them not be written with the righteous.
29 Men eg er ein arming full av verk, Gud, lat di frelsa berga meg!
I am poor and sorrowful; but the salvation of thy countenance has helped me.
30 Eg vil lova Guds namn med song og høglova honom med takksegjing,
I will praise the name of my God with a song, I will magnify him with praise;
31 og det skal tekkjast Herren betre enn ein ung ukse med horn og klauver.
and [this] shall please God more than a young calf having horns and hoofs.
32 Når spaklyndte ser det, vil dei gleda seg; de som søkjer Gud - må dykkar hjarta liva!
Let the poor see and rejoice; seek the Lord diligently, and ye shall live.
33 For Herren høyrer på dei fatige, og sine fangar vanvyrder han ikkje.
For the Lord hears the poor, and does not set at nought his fettered ones.
34 Himmel og jord skal lova honom, havet og alt som krek i det.
Let the heavens and the earth raise him, the sea, and all things moving in them.
35 For Gud skal frelsa Sion og byggja byarne i Juda, og dei skal bu der og eiga deim.
For God will save Sion, and the cities of Judea shall be built; and [men] shall dwell there, and inherit it.
36 Og avkjømet til hans tenarar skal erva deim, og dei som elskar hans namn, skal bu der.
And the seed of his servants shall possess it, and they that love his name shall dwell therein.