Salmenes 69
1 Til songmeisteren, etter «Liljor»; av David. Frels meg, Gud! for vatni trengjer seg inn på livet.
For the choirmaster. To the tune of “Lilies.” Of David. Save me, O God, for the waters are up to my neck.
2 Eg er sokken ned i det djupe dike der det inkje fotfeste er, eg er komen ut i ovdjupe vatn, og flodi fløymer yver meg.
I have sunk into the miry depths, where there is no footing; I have drifted into deep waters, where the flood engulfs me.
3 Eg er trøytt av mi roping, det brenn i min strupe, mine augo er upptærde, med di eg ventar på min Gud.
I am weary from my crying; my throat is parched. My eyes fail, looking for my God.
4 Fleire enn håri på mitt hovud er dei som hatar meg utan orsak, mange er dei som vil meg tyna meg, som utan grunn er mine fiendar; det eg ikkje hev rana, skal eg no gjeva attende.
Those who hate me without cause outnumber the hairs of my head; many are those who would destroy me— my enemies for no reason. Though I did not steal, I must repay.
5 Gud, du kjenner min dårskap, og all mi syndeskuld er ikkje løynd for deg.
You know my folly, O God, and my guilt is not hidden from You.
6 Lat deim ved meg ikkje verta til skammar, dei som ventar på deg, Herre, Herre, allhers drott! Lat deim ikkje ved meg verta skjemde, dei som søkjer deg, Israels Gud!
May those who hope in You not be ashamed through me, O Lord GOD of Hosts; may those who seek You not be dishonored through me, O God of Israel.
7 For di skuld ber eg hæding, skjemsla ligg yver mitt andlit.
For I have endured scorn for Your sake, and shame has covered my face.
8 Eg hev vorte framand hjå brørne mine, og ein utlending hjå borni til mor mi.
I have become a stranger to my brothers and a foreigner to my mother’s sons,
9 For brennhug for ditt hus hev ete meg upp, og deira spottord som spottar deg, hev falle på meg.
because zeal for Your house has consumed me, and the insults of those who insult You have fallen on me.
10 Då mi sjæl græt medan eg fasta, vart eg spotta for det.
I wept and fasted, but it brought me reproach.
11 Då eg laga ein sekk til klædde for meg, vart eg eit ordtøke for deim.
I made sackcloth my clothing, and I was sport to them.
12 Dei som sit i porten, røder um meg, og drikkarane syng um meg.
Those who sit at the gate mock me, and I am the song of drunkards.
13 Men eg kjem med mi bøn til deg, Herre, i nådetidi, Gud, for di store miskunn; svara meg med di trufaste hjelp!
But my prayer to You, O LORD, is for a time of favor. In Your abundant loving devotion, O God, answer me with Your sure salvation.
14 Fria meg ut or søyla, og lat meg ikkje søkka! Lat meg verta utfria frå deim som hatar meg og frå dei djupe vatni!
Rescue me from the mire and do not let me sink; deliver me from my foes and out of the deep waters.
15 Lat ikkje vatsflodi fløyma yver meg, og ikkje djupet svelgja meg, og heller ikkje brunnen lata att sitt gap yver meg!
Do not let the floods engulf me or the depths swallow me up; let not the Pit close its mouth over me.
16 Svara meg, Herre, for din nåde er god, etter di store miskunn vend deg til meg!
Answer me, O LORD, for Your loving devotion is good; turn to me in keeping with Your great compassion.
17 Og løyn ikkje di åsyn for tenaren din, for eg er i naud; svara meg snart!
Hide not Your face from Your servant, for I am in distress. Answer me quickly!
18 Kom nær til mi sjæl, løys henne ut! Frels meg for mine fiendar skuld!
Draw near to my soul and redeem me; ransom me because of my foes.
19 Du kjenner mi spott og skam og vanæra, for di åsyn stend alle dei som trengjer meg.
You know my reproach, my shame and disgrace. All my adversaries are before You.
20 Spottord hev brote mitt hjarta sund, so eg er sjuk; eg venta på medynk, men der var ingi, og på trøystarar, men eg fann ingen.
Insults have broken my heart, and I am in despair. I looked for sympathy, but there was none, for comforters, but I found no one.
21 Og dei gav meg gall å eta, og då eg var tyrst, gav dei meg eddik å drikka.
They poisoned my food with gall and gave me vinegar to quench my thirst.
22 Lat bordet deira framfyre deim verta ei snara, og ei gildra for deim når dei er trygge!
May their table become a snare; may it be a retribution and a trap.
23 Lat augo deira dimmast so dei ikkje ser, og lat deira lender alltid skjelva!
May their eyes be darkened so they cannot see, and their backs be bent forever.
24 Renn ut yver deim din vreide, og lat din brennande harm nå deim!
Pour out Your wrath upon them, and let Your burning anger overtake them.
25 Lat deira bustad verta øydd, lat det ingen vera som bur i deira tjeld!
May their place be deserted; let there be no one to dwell in their tents.
26 For dei forfylgjer den som du hev slege, og dei fortel um pinsla åt deim som du hev gjenomstunge.
For they persecute the one You struck and recount the pain of those You wounded.
27 Lat deim leggja syndeskuld til si syndeskuld, og lat deim ikkje koma til di rettferd!
Add iniquity to their iniquity; let them not share in Your righteousness.
28 Lat deim verta utstrokne or livsens bok, og ikkje verta innskrivne med dei rettferdige!
May they be blotted out of the Book of Life and not listed with the righteous.
29 Men eg er ein arming full av verk, Gud, lat di frelsa berga meg!
But I am in pain and distress; let Your salvation protect me, O God.
30 Eg vil lova Guds namn med song og høglova honom med takksegjing,
I will praise God’s name in song and exalt Him with thanksgiving.
31 og det skal tekkjast Herren betre enn ein ung ukse med horn og klauver.
And this will please the LORD more than an ox, more than a bull with horns and hooves.
32 Når spaklyndte ser det, vil dei gleda seg; de som søkjer Gud - må dykkar hjarta liva!
The humble will see and rejoice. You who seek God, let your hearts be revived!
33 For Herren høyrer på dei fatige, og sine fangar vanvyrder han ikkje.
For the LORD listens to the needy and does not despise His captive people.
34 Himmel og jord skal lova honom, havet og alt som krek i det.
Let heaven and earth praise Him, the seas and everything that moves in them.
35 For Gud skal frelsa Sion og byggja byarne i Juda, og dei skal bu der og eiga deim.
For God will save Zion and rebuild the cities of Judah, that they may dwell there and possess it.
36 Og avkjømet til hans tenarar skal erva deim, og dei som elskar hans namn, skal bu der.
The descendants of His servants will inherit it, and those who love His name will settle in it.
