< Salmenes 65 >
1 Til songmeisteren; ein salme av David, ein song. Gud, dei er stille for deg og prisar deg på Sion, og dei gjev deg det dei hev lova.
Dem Sangmeister, ein Psalm Davids. Ein Lied.
2 Du som høyrer bøner, til deg kjem alt kjøt.
Dir gebührt, Elohim, in Zion ein Lobgesang, / Dir soll man Gelübde bezahlen.
3 Når misgjerningar hev vorte for sterke for meg, so forlet du våre forbrot.
Du erhörest Gebete; / Drum kommen alle Menschen zu dir.
4 Sæl er den som du vel ut og let koma nær, so han bur i dine fyregardar; me vil metta oss med det gode i ditt hus, ditt heilage tempel.
Sind meine Sünden mir unerträglich — / Du wirst unsre Frevel vergeben.
5 Med skræmelege gjerningar bønhøyrer du oss i rettferd, du, vår Frelse-Gud, ei livd for alle heimsens endar og havet langt burte.
Heil dem, den du erwählst und nahen lässest, / Daß er weile in deinen Höfen! / Laß uns deines Hauses Segen genießen, / Deines heiligen Tempels Segen!
6 Han gjer fjelli faste med si kraft, gyrd med velde.
In Huld erhörst du uns furchtbar, Gott unsers Heils. / Dir vertraun alle Enden der Erde und fernen Meere.
7 Han døyver havsens dur, bylgjeduren og bråket av folkeslagi.
Er festigt die Berge durch seine Kraft, / Er ist umgürtet mit Stärke.
8 Og dei som bur ved endarne av jordi, ræddast for dine teikn, heimen for morgon og kveld fyller du med lovsong.
Er stillet das Brausen des Meeres, seiner Wellen Gedröhn / Und das Tosen der Völker.
9 Du hev gjesta jordi og gjeve henne ovnøgd, du hev gjort henne ovleg rik, Guds bekk er full av vatn. Du hev laga til korn for folk, for soleis laga du jordi til.
Drum zittern die fernsten Erdbewohner vor deinen Zeichen. / Ost und West erfüllst du mit Jubel.
10 Du vatna hennar plogforer, jamna dei med upp-pløgde åkrar, du bløytte henne med regnskurer, velsigna hennar grøda.
Du hast des Landes gedacht, ihm Fülle verliehn, / Es mit Reichtum begabt. / Der Bach Elohims war mit Wasser gefüllt. / Du hast den Menschen Getreide geschenkt, / Hast das Land so fruchtbar gemacht.
11 Du hev krynt ditt gode år, og dine fotspor dryp av feitt.
Des Erdreichs Furchen hast du getränkt, seine Schollen erweicht, / Es durch Regen gelockert / Und sein Gewächs gesegnet.
12 Beiti i øydemarki dryp, og haugarne gyrdar seg med lovsong.
Du hast das Jahr deiner Güte gekrönt, / Und deine Geleise triefen von Fett.
13 Engjarne er klædde med sauer, og dalarne er fyllte med korn; folk fegnast og syng.
Es triefen die Auen der Steppe, / Mit Jubel die Hügel sich gürten. Es sind die Fluren mit Herden bedeckt, / Die Täler mit Korn gehüllt — / Alles jauchzet und singt!