Salmenes 56

1 Til songmeisteren, etter «Den mållause duva langt burte»; av David, ein miktam, då filistarane tok honom i Gat. Ver meg nådig, Gud, for menneskje vil sluka meg; heile dagen trengjer dei meg med strid.

For the music director. According to “Dove on Distant Oaks.” A psalm (miktam) of David concerning the time the Philistines captured him in Gath. God, please be gracious to me, for people are persecuting me; my attackers fight against me all day long.

2 Dei vil sluka meg dei som lurar på meg, heile dagen; for mange er dei som i stormod strider imot meg.

My enemies chase me down all the time—there are many of them, attacking me in their arrogance.

3 Den dagen då eg ottast, set eg mi lit til deg.

But when I'm afraid, I trust in you.

4 Ved Gud skal eg lova hans ord, til Gud set eg lit, eg ottast ikkje, kva skulde kjøt kunna gjera meg?

I thank God for his promises. I trust in God, so why should I be fearful? What can mere human beings do to me?

5 Heile dagen rengjer dei mine ord; alle deira tankar er imot meg til det som vondt er.

They constantly twist my words against me; they spend all their time thinking of evil things to do to me.

6 Dei slær seg saman, dei lurer, dei vaktar på mine stig, då dei trår etter livet mitt.

They gather together in their hiding places to keep watch on me, hoping to kill me.

7 Skulde dei med sin vondskap koma seg undan? Gud, støyt folkeslag ned i vreide!

Will they escape when they do so much evil? God, in anger bring these people down!

8 Du hev talt kor ofte eg hev fare på flugt, mine tåror er gøymde i di flaska; stend dei ikkje i di bok?

You've kept track of all my wanderings. You've collected all my tears in your bottle. You've kept a record of each one.

9 Då skal mine fiendar venda attende, den dagen eg ropar; det veit eg, at Gud er med meg.

Then those who hate me will run away when I call for your help. For I know this: God is for me!

10 Ved Gud skal eg lova ordet; ved Herren skal eg lova ordet.

I thank God for his promises. I thank the Lord for his promises.

11 Til Gud set eg lit, eg ottast ikkje; kva kann menneskje gjera meg?

I trust in God, so why should I be fearful? What can mere human beings do to me?

12 Gud, eg hev lovnader på meg til deg; eg vil løysa deim ut med takkoffer til deg.

God, I will keep my promises to you. I will give thank offerings to you,

13 For du hev berga mi sjæl frå dauden, ja mine føter frå fall, so eg kann ferdast for Gud i ljoset åt dei livande.

for you have saved me from death and kept me from falling. Now I walk in the presence of God, in the light that gives life.