< Salmenes 50 >
1 Ein salme av Asaf. Gud, Gud Herren talar og kallar på jordi frå solekoma til soleglad.
Ein Psalm Asafs. / El Elohim Jahwe: Er redet / Und ruft der Erde d vom Aufgang der Sonne bis zum Niedergang.
2 Frå Sion, fagerleiks kruna, strålar Gud fram.
Aus Zion, der Schönheit Krone, / Strahlt Elohim hervor.
3 Vår Gud kjem og skal ikkje tegja. For hans åsyn gjeng etande eld, og ikring honom stormar det sterkt.
Unser Gott, er kommt und schweiget nicht. / Verzehrend Feuer geht vor ihm her, / Rings um ihn stürmt es gewaltig.
4 Han kallar på himmelen ovantil og på jordi til å døma sitt folk.
Er ruft die Himmel droben herbei. / Und die Erde, sein Volk zu richten:
5 «Samla til meg mine trugne, som hev gjort pakt med meg um offer!»
"Versammelt mir die Frommen, / Die den Bund mit mir im Opfer geschlossen!"
6 Og himlarne forkynner hans rettferd; for Gud er den som skal halda dom. (Sela)
Die Himmel künden seine Gerechtigkeit; / Denn Elohim — er ist's, der richtet! (Sela)
7 «Høyr, mitt folk, eg vil tala; Israel, eg vil vitna imot deg; Gud, din Gud er eg.
"Höre, mein Volk, o laß mich reden! / Israel, laß mich dich warnen! / Elohim, dein Gott, bin ich.
8 Ikkje for dine offer vil eg lasta deg; dine brennoffer er alltid framfyre meg.
Nicht deiner Schlachtopfer wegen rüge ich dich — / Sind doch deine Brandopfer immer vor mir.
9 Eg vil ikkje taka uksar frå ditt hus eller bukkar frå dine grindar.
Nicht brauche ich Stiere aus deinem Hause / Noch Böcke aus deinen Hürden.
10 For meg høyrer alle dyr i skogen til, fe på fjelli i tusundtal.
Denn mein ist alles Wild des Waldes, / Das viele Getier auf den Bergen.
11 Eg kjenner alle fuglar på fjelli, og det som rører seg på marki, er meg for augo.
Ich kenne jeden Vogel der Berge, / Und was auf den Feldern sich regt, ist mein.
12 Um eg var hungrig, vilde eg ikkje segja det til deg; for meg høyrer jordriket til med alt det som fyller det.
Sollte mich hungern, dir sagte ich's nicht. / Denn mein ist der Erdkreis und was ihn erfüllt.
13 Skulde eg eta kjøt av stutar og drikka blod av bukkar?
Esse ich etwa der Stiere Fleisch / Und trink ich der Böcke Blut?
14 Ofra lov og takk til Gud og gjev den Høgste det du hev lova,
Opfere Elohim Dank / Und bezahle dem Höchsten deine Gelübde!
15 og kalla på meg den dag du er i naud, so vil eg frelsa deg ut, og du skal prisa meg.»
"Rufe mich an am Tage der Not: / Dann will ich dich retten, daß du mich ehrest."
16 Men til den ugudlege segjer Gud: «Kva hev du med å fortelja um mine lover og taka mi pakt i din munn,
Aber zum Frevler spricht Elohim: / Wie? du zählst meine Satzungen auf / Und redest von meinem Bund?
17 etter di du hatar tukt og kastar mine ord attum deg?
Das wagst du und hasset doch Zucht / Und wirfst meine Worte hinter dich?
18 Når du ser ein tjuv, er du gjerne med honom, og med horkarar er du i lag.
Siehst du einen Dieb, so gesellst du dich ihm, / Und mit Ehebrechern gehest du um.
19 Din munn slepper du laus til vondt, og di tunga spinn i hop svik.
Du lässest deinen Mund zum Bösen los, / Und deine Zunge spinnet Trug.
20 Du sit og talar imot bror din, set ein skamflekk på son til mor di.
Mit andern verleumdest du deinen Bruder, / Deiner Mutter Sohn hängst du Schande an.
21 Dette gjorde du, og eg tagde; so tenkte du eg var liksom du sjølv; men eg vil yvertyda deg og leggja det fram for deg.
Das hast du getan, und ich schwieg dazu. / Da dachtest du denn: ich wäre wie du. / Aber ich will dich zur Rechenschaft ziehn, / Dir's unter die Augen stellen."
22 Gjev gaum etter dette, de som gløymer Gud, so eg ikkje skal riva burt, og ingen frelser.
Merkt das wohl, die ihr Gottes vergeßt; / Sonst werd ich zerreißen, und niemand rettet.
23 Den som ofrar meg takk, han ærar meg, og den som gjeng den rette veg, honom vil eg lata sjå Guds frelsa!»
Wer Dank opfert, der ehret mich recht, / Und er bahnet den Weg, / Auf dem ich ihm zeige das Heil Elohims.