Salmenes 44

1 Til songmeisteren; av Korahs born; ein salme til lærdom. Gud, me hev høyrt med våre øyro, våre feder hev fortalt oss den gjerning du gjorde i deira dagar, i forne dagar.

To the Overseer. — By sons of Korah. An Instruction. O God, with our ears we have heard, Our fathers have recounted to us, The work Thou didst work in their days, In the days of old.

2 Du dreiv ut heidningarne med di hand, men deim planta du; du øydelagde folkeslag, men deim breidde du ut.

Thou, [with] Thy hand, nations hast dispossessed. And Thou dost plant them. Thou afflictest peoples, and sendest them away.

3 For ikkje med sitt sverd vann dei landet, og deira arm gav deim ikkje siger, men di høgre hand og din arm og ditt andlits ljos; for du hadde hugnad i deim.

For, not by their sword Possessed they the land, And their arm gave not salvation to them, But Thy right hand, and Thine arm, And the light of Thy countenance, Because Thou hadst accepted them.

4 Du, Gud, er min konge; byd at Jakob skal verta frelst!

Thou [art] He, my king, O God, Command the deliverances of Jacob.

5 Ved deg skal me støyta ned våre fiendar, ved ditt namn skal me treda under føter deim som reiser seg imot oss.

By Thee our adversaries we do push, By Thy name tread down our withstanders,

6 For min boge lit eg ikkje på, og mitt sverd gjev meg ikkje siger.

For, not in my bow do I trust, And my sword doth not save me.

7 Men du gjev oss siger yver våre fiendar, og deim som hatar oss, gjer du til skammar.

For Thou hast saved us from our adversaries, And those hating us Thou hast put to shame.

8 Av Gud rosar me oss all dagen og lovar ditt namn til æveleg tid. (Sela)

In God we have boasted all the day, And Thy name to the age we thank. (Selah)

9 Og endå hev du støytt oss burt og gjort oss til skam, og du dreg ikkje ut med våre herar.

In anger Thou hast cast off and causest us to blush, And goest not forth with our hosts.

10 Du let oss vika attende for fienden, og dei som hatar oss, fær seg herfang.

Thou causest us to turn backward from an adversary, And those hating us, Have spoiled for themselves.

11 Du gjev oss burt som sauer til å eta upp, og spreider oss ikring millom heidningarne.

Thou makest us food like sheep, And among nations Thou hast scattered us.

12 Du sel ditt folk for ingen ting, og ikkje set du høg pris på deim.

Thou sellest Thy people — without wealth, And hast not become great by their price.

13 Du gjer oss til hæding for våre grannar, til spott og spe for deim som bur ikring oss.

Thou makest us a reproach to our neighbours, A scorn and a reproach to our surrounders.

14 Du gjer oss til eit ordtøke millom heidningarne; dei rister på hovudet åt oss millom folki.

Thou makest us a simile among nations, A shaking of the head among peoples.

15 Heile dagen stend mi skam for mine augo, og blygsl breider seg yver mitt andlit,

All the day my confusion [is] before me, And the shame of my face hath covered me.

16 ved røysti av spottaren og hædaren, ved syni av fienden og den hemngiruge.

Because of the voice of a reproacher and reviler, Because of an enemy and a self-avenger.

17 Alt dette er kome yver oss, endå me ikkje hev gløymt deg og ikkje svike di pakt.

All this met us, and we did not forget Thee, Nor have we dealt falsely in Thy covenant.

18 Vårt hjarta veik ikkje frå deg, og våre stig sveiv ikkje ut av din veg,

We turn not backward our heart, Nor turn aside doth our step from Thy path.

19 at du skulde slå oss sund der sjakalar bur, og breida oss ned i daudeskugge.

But Thou hast smitten us in a place of dragons, And dost cover us over with death-shade.

20 Hadde me gløymt vår Guds namn og rett våre hender ut til ein framand gud,

If we have forgotten the name of our God, And spread our hands to a strange God,

21 skulde Gud då ikkje ransaka det? for han kjenner hjartans løyndomar.

Doth not God search out this? For He knoweth the secrets of the heart.

22 Men for di skuld vert me drepne all dagen, me er rekna som slagtesauer.

Surely, for Thy sake we have been slain all the day, Reckoned as sheep of the slaughter.

23 Vakna upp! Kvi søv du, Herre? Vakna då, støyt ikkje burt for alltid!

Stir up — why dost Thou sleep, O Lord? Awake, cast us not off for ever.

24 Kvi løyner du di åsyn, gløymer vår armodsdom og vår trengsla?

Why Thy face hidest Thou? Thou forgettest our afflictions and our oppression,

25 For vår sjæl er nedbøygd i moldi, vår likam nedtrykt til jordi.

For bowed to the dust hath our soul, Cleaved to the earth hath our belly.

26 Statt upp til hjelp for oss, og løys oss ut for din nåde skuld!

Arise, a help to us, And ransom us for thy kindness' sake.