< Salmenes 42 >
1 Til songmeisteren; ein song til lærdom, av Korahs born. Som ein hjort styn etter vatsbekkjer, so styn mi sjæl etter deg, min Gud.
Pour le chef musicien. Une contemplation par les fils de Korah. Comme le cerf s'impatiente devant les ruisseaux, ainsi mon âme se languit de toi, Dieu.
2 Mi sjæl tyrster etter Gud, etter den livande Gud. Når skal eg koma og syna meg for Guds åsyn?
Mon âme a soif de Dieu, du Dieu vivant. Quand vais-je venir me présenter devant Dieu?
3 Mine tåror er min mat dag og natt, av di dei all dagen segjer til meg: «Kvar er din Gud?»
Mes larmes ont été ma nourriture jour et nuit, alors qu'ils me demandent sans cesse: « Où est ton Dieu? »
4 Dette må eg koma i hug og tøma ut mi sjæl hjå meg: korleis eg drog fram i manntrongen og vandra med deim til Guds hus med fagnadrøyst og lovsong, ein høgtidleg folkestraum.
Je me souviens de ces choses, et je répands mon âme en moi, comment j'avais l'habitude d'aller avec la foule, et de les conduire à la maison de Dieu, avec la voix de la joie et de la louange, une multitude célébrant un jour saint.
5 Kvi er du nedbøygd, mi sjæl, og bruser i meg? Venta på Gud, for eg skal endå lova honom for frelsa frå hans andlit.
Pourquoi es-tu désespéré, mon âme? Pourquoi es-tu troublé en moi? L'espoir en Dieu! Car je le louerai encore pour l'aide salvatrice de sa présence.
6 Min Gud! Mi sjæl er nedbøygd i meg; difor kjem eg deg i hug frå Jordanlandet og Hermonhøgderne, frå det vesle fjell.
Mon Dieu, mon âme est désespérée au-dedans de moi. C'est pourquoi je me souviens de toi depuis le pays du Jourdain, les hauteurs de l'Hermon, de la colline Mizar.
7 Vatsflod ropar til vatsflod ved duren av dine fossar; alle dine brotsjøar og båror slær yver meg.
Deep appelle à Deep au bruit de vos chutes d'eau. Toutes tes vagues et tous tes flots m'ont balayé.
8 Um dagen sender Herren sin nåde, og um natti er hans song hjå meg, bøn til mitt livs Gud.
L'Éternel commandera sa bonté pendant le jour. Dans la nuit, sa chanson sera avec moi: une prière au Dieu de ma vie.
9 Eg må segja til Gud, mitt berg: «Kvi hev du gløymt meg? Kvi skal eg ganga svartklædd under fiende-trykk?»
Je demanderai à Dieu, mon rocher: « Pourquoi m'as-tu oublié? Pourquoi suis-je en deuil à cause de l'oppression de l'ennemi? »
10 Det er som knasing i mine bein, at mine fiendar spottar meg, med di dei heile dagen segjer til meg: «Kvar er din Gud?»
Comme une épée dans mes os, mes adversaires m'outragent, alors qu'ils me demandent sans cesse: « Où est ton Dieu? »
11 Kvi er du nedbøygd, mi sjæl, og kvi bruser du i meg? Venta på Gud, for eg skal endå lova honom, mitt andlits frelsa og min Gud.
Pourquoies-tu désespéré, mon âme? Pourquoi es-tu troublé en moi? Espère en Dieu! Car je le louerai encore, l'aide salvatrice de mon visage, et mon Dieu.