Salmenes 39

1 Til songmeisteren, til Jedutun; ein salme av David. Eg sagde: «Eg vil vakta mine vegar, so eg ikkje syndar med mi tunga; eg vil leggja taum på min munn, so lenge den ugudlege er meg for augo.»

Unto the end, for Idithun himself, a canticle of David. I said: I will take heed to my ways: that I sin not with my tongue. I have set guard to my mouth, when the sinner stood against me.

2 Eg tagna og var kurende still; eg tagde utan von um lukka, men mi liding vart rørd upp.

I was dumb, and was humbled, and kept silence from good things: and my sorrow was renewed.

3 Mitt hjarta brann i min barm; ved mi grunding kveiktest eld - eg tala med mi tunga.

My heart grew hot within me: and in my meditation a fire shall flame out.

4 Herre, lat meg få vita min ende og målet på mine dagar, kva det er; lat meg vita kor snargjengd eg er!

I spoke with my tongue: O Lord, make me know my end. And what is the number of my days: that I may know what is wanting to me.

5 Sjå, som ei lovebreidd hev du sett mine dagar, og mi livstid er som ingen ting for deg; berre som den tome fåfengd er kvart menneskje sett her. (Sela)

Behold thou hast made my days measurable: and my substance is as nothing before thee. And indeed all things are vanity: every man living.

6 Berre som ein skugge gjeng mannen ikring, berre til fåfengs ståkar dei; han dungar i hop og veit ikkje kven som skal sanka det inn.

Surely man passeth as an image: yea, and he is disquieted in vain. He storeth up: and he knoweth not for whom he shall gather these things.

7 Og no, kva vonar eg, Herre? Mi von stend til deg.

And now what is my hope? is it not the Lord? and my substance is with thee.

8 Frels meg frå alle mine misgjerningar, set meg ikkje til spott for dåren!

Deliver thou me from all my iniquities: thou hast made me a reproach to the fool.

9 Eg er tagna og let ikkje upp min munn; for du hev gjort det.

I was dumb, and I opened not my mouth, because thou hast done it.

10 Tak di plåga burt frå meg! Ved slag av di hand er det ute med meg.

Remove thy scourges from me. The strength of thy hand hath made me faint in rebukes:

11 Tuktar du ein mann med refsing for skuld, so fortærer du hans fagerleik som motten. Berre fåfengd er kvart menneskje. (Sela)

Thou hast corrected man for iniquity. And thou hast made his soul to waste away like a spider: surely in vain is any man disquieted.

12 Høyr mi bøn, Herre, og vend øyra til mitt rop; teg ikkje til min gråt! for eg er framand hjå deg, ein gjest som alle mine feder.

Hear my prayer, O Lord, and my supplication: give ear to my tears. Be not silent: for I am a stranger with thee, and a sojourner as all my fathers were.

13 Sjå burt frå meg, so eg kann kvikna til, fyrr eg fer herifrå og er ikkje meir!

O forgive me, that I may be refreshed, before I go hence, and be no more.