Salmenes 39

1 Til songmeisteren, til Jedutun; ein salme av David. Eg sagde: «Eg vil vakta mine vegar, so eg ikkje syndar med mi tunga; eg vil leggja taum på min munn, so lenge den ugudlege er meg for augo.»

For the choirmaster. For Jeduthun. A Psalm of David. I said, “I will watch my ways so that I will not sin with my tongue; I will guard my mouth with a muzzle as long as the wicked are present.”

2 Eg tagna og var kurende still; eg tagde utan von um lukka, men mi liding vart rørd upp.

I was speechless and still; I remained silent, even from speaking good, and my sorrow was stirred.

3 Mitt hjarta brann i min barm; ved mi grunding kveiktest eld - eg tala med mi tunga.

My heart grew hot within me; as I mused, the fire burned. Then I spoke with my tongue:

4 Herre, lat meg få vita min ende og målet på mine dagar, kva det er; lat meg vita kor snargjengd eg er!

“Show me, O LORD, my end and the measure of my days. Let me know how fleeting my life is.

5 Sjå, som ei lovebreidd hev du sett mine dagar, og mi livstid er som ingen ting for deg; berre som den tome fåfengd er kvart menneskje sett her. (Sela)

You, indeed, have made my days as handbreadths, and my lifetime as nothing before You. Truly each man at his best exists as but a breath.

6 Berre som ein skugge gjeng mannen ikring, berre til fåfengs ståkar dei; han dungar i hop og veit ikkje kven som skal sanka det inn.

Surely every man goes about like a phantom; surely he bustles in vain; he heaps up riches not knowing who will haul them away.

7 Og no, kva vonar eg, Herre? Mi von stend til deg.

And now, O Lord, for what do I wait? My hope is in You.

8 Frels meg frå alle mine misgjerningar, set meg ikkje til spott for dåren!

Deliver me from all my transgressions; do not make me the reproach of fools.

9 Eg er tagna og let ikkje upp min munn; for du hev gjort det.

I have become mute; I do not open my mouth because of what You have done.

10 Tak di plåga burt frå meg! Ved slag av di hand er det ute med meg.

Remove Your scourge from me; I am perishing by the force of Your hand.

11 Tuktar du ein mann med refsing for skuld, so fortærer du hans fagerleik som motten. Berre fåfengd er kvart menneskje. (Sela)

You discipline and correct a man for his iniquity, consuming like a moth what he holds dear; surely each man is but a vapor.

12 Høyr mi bøn, Herre, og vend øyra til mitt rop; teg ikkje til min gråt! for eg er framand hjå deg, ein gjest som alle mine feder.

Hear my prayer, O LORD, and give ear to my cry for help; do not be deaf to my weeping. For I am a foreigner dwelling with You, a stranger like all my fathers.

13 Sjå burt frå meg, so eg kann kvikna til, fyrr eg fer herifrå og er ikkje meir!

Turn Your gaze away from me, that I may again be cheered before I depart and am no more.”