Salmenes 38

1 Ein salme av David; til minnesofferet. Herre, refs meg ikkje i din vreide, og tukta meg ikkje i din harm!

Psalmus David, in rememorationem de Sabbato. Domine ne in furore tuo arguas me, neque in ira tua corripias me.

2 For dine piler er farne ned i meg, og di hand hev falle tungt på meg.

Quoniam sagittæ tuæ infixæ sunt mihi: et confirmasti super me manum tuam.

3 Det finst inkje friskt i mitt kjøt for din vreide skuld; det er ikkje fred i mine bein for mi synd skuld.

Non est sanitas in carne mea a facie iræ tuæ: non est pax ossibus meis a facie peccatorum meorum.

4 For mine misgjerningar stig meg yver hovudet, som ei tung byrd er dei meg for tunge.

Quoniam iniquitates meæ supergressæ sunt caput meum: et sicut onus grave gravatæ sunt super me.

5 Det luftar ilt av mine sår, dei renn av verk for min dårskap skuld.

Putruerunt et corruptæ sunt cicatrices meæ, a facie insipientiæ meæ.

6 Eg er krøkt, reint samanbøygd, heile dagen gjeng eg svartklædd.

Miser factus sum, et curvatus sum usque in finem: tota die contristatus ingrediebar.

7 For mine lender er fulle av brand, og det finst inkje frisk i mitt kjøt.

Quoniam lumbi mei impleti sunt illusionibus: et non est sanitas in carne mea.

8 Eg er reint valen og sundslegen, eg skrik høgt av hjartestynjing.

Afflictus sum, et humiliatus sum nimis: rugiebam a gemitu cordis mei.

9 Herre, for di åsyn er alt mitt ynskje, og min sukk er ikkje løynd for deg.

Domine, ante te omne desiderium meum: et gemitus meus a te non est absconditus.

10 Mitt hjarta slær hardt, mi kraft hev forlate meg, og jamvel mine augo hev mist sitt ljos for meg.

Cor meum conturbatum est: dereliquit me virtus mea, et lumen oculorum meorum: et ipsum non est mecum.

11 Mine vener og frendar held seg undan frå mi plåga, og mine næmaste stend langt burte.

Amici mei et proximi mei adversum me appropinquaverunt, et steterunt. Et qui iuxta me erant, de longe steterunt: et vim faciebant qui quærebant animam meam.

12 Og dei som ligg etter mitt liv, dei legg ut snaror, og dei som søkjer mi ulukka, dei talar um undergang og tenkjer på svik heile dagen.

Et qui inquirebant mala mihi, locuti sunt vanitates: et dolos tota die meditabantur.

13 Og eg er som ein dauv, eg høyrer ikkje, og liksom ein mållaus som ikkje let upp sin munn.

Ego autem tamquam surdus non audiebam: et sicut mutus non aperiens os suum.

14 Ja, eg er som ein mann som ikkje høyrer, og som ikkje hev motmæle i sin munn.

Et factus sum sicut homo non audiens: et non habens in ore suo redargutiones.

15 For til deg, Herre, stend mi von; du vil svara meg, Herre, min Gud!

Quoniam in te Domine speravi: tu exaudies me Domine Deus meus.

16 For eg segjer: «Dei vil elles gleda seg yver meg; når min fot vaggar, høgmodast dei yver meg.»

Quia dixi: Nequando supergaudeant mihi inimici mei: et dum commoventur pedes mei, super me magna locuti sunt.

17 For eg er nær på å falla, og min hugverk er stendigt framfyre meg.

Quoniam ego in flagella paratus sum: et dolor meus in conspectu meo semper.

18 For eg må sanna mi skuld, syrgja yver mi synd.

Quoniam iniquitatem meam annuntiabo: et cogitabo pro peccato meo.

19 Og mine fiendar liver, dei er mannsterke, og dei er mange som hatar meg utan orsak.

Inimici autem mei vivunt, et confirmati sunt super me: et multiplicati sunt qui oderunt me inique.

20 Og dei som løner godt med vondt, stend meg imot, av di eg fer etter det gode.

Qui retribuunt mala pro bonis, detrahebant mihi: quoniam sequebar bonitatem.

21 Forlat meg ikkje, Herre! Min Gud, ver ikkje langt ifrå meg!

Ne derelinquas me Domine Deus meus: ne discesseris a me.

22 Kom meg snart til hjelp, Herre, mi frelsa!

Intende in adiutorium meum, Domine Deus salutis meæ.