Salmenes 35
1 Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
huic David iudica Domine nocentes me expugna expugnantes me
2 Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
adprehende arma et scutum et exsurge in adiutorium mihi
3 Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
effunde frameam et conclude adversus eos qui persequuntur me dic animae meae salus tua ego sum
4 Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
confundantur et revereantur quaerentes animam meam avertantur retrorsum et confundantur cogitantes mihi mala
5 Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
fiant tamquam pulvis ante faciem venti et angelus Domini coartans eos
6 Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
fiat via illorum tenebrae et lubricum et angelus Domini persequens eos
7 For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
quoniam gratis absconderunt mihi interitum laquei sui supervacue exprobraverunt animam meam
8 Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
veniat illi laqueus quem ignorat et captio quam abscondit conprehendat eum et in laqueo cadat in ipso
9 Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
anima autem mea exultabit in Domino delectabitur super salutari suo
10 Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
omnia ossa mea dicent Domine quis similis tui eripiens inopem de manu fortiorum eius egenum et pauperem a diripientibus eum
11 Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
surgentes testes iniqui quae ignorabam interrogabant me
12 Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
retribuebant mihi mala pro bonis sterilitatem animae meae
13 Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
ego autem cum mihi molesti essent induebar cilicio humiliabam in ieiunio animam meam et oratio mea in sinum meum convertetur
14 Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
quasi proximum quasi fratrem nostrum sic conplacebam quasi lugens et contristatus sic humiliabar
15 Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
et adversum me laetati sunt et convenerunt congregata sunt super me flagella et ignoravi
16 Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
dissipati sunt nec conpuncti temptaverunt me subsannaverunt me subsannatione frenduerunt super me dentibus suis
17 Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
Domine quando respicies restitue animam meam a malignitate eorum a leonibus unicam meam
18 Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
confitebor tibi in ecclesia magna in populo gravi laudabo te
19 Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
non supergaudeant mihi qui adversantur mihi inique qui oderunt me gratis et annuunt oculis
20 For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
quoniam mihi quidem pacifice loquebantur et in iracundia terrae loquentes; dolos cogitabant
21 Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
et dilataverunt super me os suum dixerunt euge euge viderunt oculi nostri
22 Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
vidisti Domine ne sileas Domine ne discedas a me
23 Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
exsurge et intende iudicio meo Deus meus et Dominus meus in causam meam
24 Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
iudica me secundum iustitiam tuam Domine Deus meus et non supergaudeant mihi
25 Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
non dicant in cordibus suis euge euge animae nostrae nec dicant devoravimus eum
26 Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
erubescant et revereantur simul qui gratulantur malis meis induantur confusione et reverentia qui magna loquuntur super me
27 Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
exultent et laetentur qui volunt iustitiam meam et dicant semper magnificetur Dominus qui volunt pacem servi eius
28 Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.
et lingua mea meditabitur iustitiam tuam tota die laudem tuam
