Salmenes 35
1 Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
Psalmus David. Iudica Domine nocentes me, expugna impugnantes me.
2 Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
Apprehende arma et scutum: et exurge in adiutorium mihi.
3 Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
Effunde frameam, et conclude adversus eos, qui persequuntur me: dic animae meae: Salus tua ego sum.
4 Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
Confundantur et revereantur, quaerentes animam meam. Avertantur retrorsum, et confundantur cogitantes mihi mala.
5 Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
Fiant tamquam pulvis ante faciem venti: et angelus Domini coarctans eos.
6 Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
Fiat via illorum tenebrae et lubricum: et angelus Domini persequens eos.
7 For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
Quoniam gratis absconderunt mihi interitum laquei sui: supervacue exprobraverunt animam meam.
8 Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
Veniat illi laqueus, quem ignorat: et captio, quam abscondit, apprehendat eum: et in laqueum cadat in ipsum.
9 Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
Anima autem mea exultabit in Domino: et delectabitur super salutari suo.
10 Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
Omnia ossa mea dicent: Domine, quis similis tibi? Eripiens inopem de manu fortiorum eius: egenum et pauperem a diripientibus eum.
11 Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
Surgentes testes iniqui, quae ignorabam interrogabant me.
12 Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
Retribuebant mihi mala pro bonis: sterilitatem animae meae.
13 Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
Ego autem cum mihi molesti essent, induebar cilicio. Humiliabam in ieiunio animam meam: et oratio mea in sinu meo convertetur.
14 Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
Quasi proximum, et quasi fratrem nostrum, sic complacebam: quasi lugens et contristatus sic humiliabar.
15 Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
Et adversum me laetati sunt, et convenerunt: congregata sunt super me flagella, et ignoravi.
16 Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
Dissipati sunt, nec compuncti, tentaverunt me, subsannaverunt me subsannatione: frenduerunt super me dentibus suis.
17 Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
Domine quando respicies? restitue animam meam a malignitate eorum, a leonibus unicam meam.
18 Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
Confitebor tibi in ecclesia magna, in populo gravi laudabo te.
19 Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
Non supergaudeant mihi qui adversantur mihi inique: qui oderunt me gratis et annuunt oculis.
20 For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
Quoniam mihi quidem pacifice loquebantur: et in iracundia terrae loquentes, dolos cogitabant.
21 Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
Et dilataverunt super me os suum: dixerunt: Euge, euge, viderunt oculi nostri.
22 Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
Vidisti Domine, ne sileas: Domine ne discedas a me.
23 Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
Exurge et intende iudicio meo: Deus meus, et Dominus meus in causam meam.
24 Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
Iudica me secundum iustitiam tuam Domine Deus meus, et non supergaudeant mihi.
25 Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
Non dicant in cordibus suis: Euge, euge, animae nostrae: nec dicant: Devorabimus eum.
26 Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
Erubescant et revereantur simul, qui gratulantur malis meis. Induantur confusione et reverentia qui maligna loquuntur super me.
27 Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
Exultent et laetentur qui volunt iustitiam meam: et dicant semper: Magnificetur Dominus, qui volunt pacem servi eius.
28 Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.
Et lingua mea meditabitur iustitiam tuam, tota die laudem tuam.
