Salmenes 35
1 Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
Signore, giudica chi mi accusa, combatti chi mi combatte. Di Davide.
2 Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
Afferra i tuoi scudi e sorgi in mio aiuto.
3 Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
Vibra la lancia e la scure contro chi mi insegue, dimmi: «Sono io la tua salvezza».
4 Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
Siano confusi e coperti di ignominia quelli che attentano alla mia vita; retrocedano e siano umiliati quelli che tramano la mia sventura.
5 Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
Siano come pula al vento e l'angelo del Signore li incalzi;
6 Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
la loro strada sia buia e scivolosa quando li insegue l'angelo del Signore.
7 For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
Poiché senza motivo mi hanno teso una rete, senza motivo mi hanno scavato una fossa.
8 Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
Li colga la bufera improvvisa, li catturi la rete che hanno tesa, siano travolti dalla tempesta.
9 Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
Io invece esulterò nel Signore per la gioia della sua salvezza.
10 Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
Tutte le mie ossa dicano: «Chi è come te, Signore, che liberi il debole dal più forte, il misero e il povero dal predatore?».
11 Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
Sorgevano testimoni violenti, mi interrogavano su ciò che ignoravo,
12 Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
mi rendevano male per bene: una desolazione per la mia vita.
13 Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
Io, quand'erano malati, vestivo di sacco, mi affliggevo col digiuno, riecheggiava nel mio petto la mia preghiera.
14 Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
Mi angustiavo come per l'amico, per il fratello, come in lutto per la madre mi prostravo nel dolore.
15 Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
Ma essi godono della mia caduta, si radunano, si radunano contro di me per colpirmi all'improvviso. Mi dilaniano senza posa,
16 Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
mi mettono alla prova, scherno su scherno, contro di me digrignano i denti.
17 Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
Fino a quando, Signore, starai a guardare? Libera la mia vita dalla loro violenza, dalle zanne dei leoni l'unico mio bene.
18 Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
Ti loderò nella grande assemblea, ti celebrerò in mezzo a un popolo numeroso.
19 Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
Non esultino su di me i nemici bugiardi, non strizzi l'occhio chi mi odia senza motivo.
20 For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
Poiché essi non parlano di pace, contro gli umili della terra tramano inganni.
21 Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
Spalancano contro di me la loro bocca; dicono con scherno: «Abbiamo visto con i nostri occhi!».
22 Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
Signore, tu hai visto, non tacere; Dio, da me non stare lontano.
23 Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
Dèstati, svègliati per il mio giudizio, per la mia causa, Signore mio Dio.
24 Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
Giudicami secondo la tua giustizia, Signore mio Dio, e di me non abbiano a gioire.
25 Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
Non pensino in cuor loro: «Siamo soddisfatti!». Non dicano: «Lo abbiamo divorato».
26 Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
Sia confuso e svergognato chi gode della mia sventura, sia coperto di vergogna e d'ignominia chi mi insulta.
27 Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
Esulti e gioisca chi ama il mio diritto, dica sempre: «Grande è il Signore che vuole la pace del suo servo».
28 Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.
La mia lingua celebrerà la tua giustizia, canterà la tua lode per sempre.
