Salmenes 35
1 Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
Plead my cause, O LORD, with them that strive with me: fight against them that fight against me.
2 Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
Take hold of shield and buckler, and stand up for mine help.
3 Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
Draw out also the spear, and stop the way against them that persecute me: say unto my soul, I am your salvation.
4 Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
Let them be confounded and put to shame that seek after my soul: let them be turned back and brought to confusion that devise my hurt.
5 Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
Let them be as chaff before the wind: and let the angel of the LORD chase them.
6 Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
Let their way be dark and slippery: and let the angel of the LORD persecute them.
7 For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
For without cause have they hid for me their net in a pit, which without cause they have dug for my soul.
8 Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
Let destruction come upon him at unexpectedly; and let his net that he has hid catch himself: into that very destruction let him fall.
9 Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
And my soul shall be joyful in the LORD: it shall rejoice in his salvation.
10 Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
All my bones shall say, LORD, who is like unto you, which deliver the poor from him that is too strong for him, yea, the poor and the needy from him that spoils him?
11 Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
False witnesses did rise up; they laid to my charge things that I knew not.
12 Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
They rewarded me evil for good to the spoiling of my soul.
13 Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
But as for me, when they were sick, my clothing was sackcloth: I humbled my soul with fasting; and my prayer returned into mine own bosom.
14 Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
I behaved myself as though he had been my friend or brother: I bowed down heavily, as one that mourns for his mother.
15 Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
But in mine adversity they rejoiced, and gathered themselves together: yea, the outcasts gathered themselves together against me, and I knew it not; they did tear me, and ceased not:
16 Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
With hypocritical mockers in feasts, they gnashed upon me with their teeth.
17 Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
Lord, how long will you look on? rescue my soul from their destructions, my darling from the lions.
18 Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
I will give you thanks in the great congregation: I will praise you among much people.
19 Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
Let not them that are mine enemies wrongfully rejoice over me: neither let them wink with the eye that hate me without a cause.
20 For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
For they speak not peace: but they devise deceitful matters against them that are quiet in the land.
21 Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
Yea, they opened their mouth wide against me, and said, Aha, aha, our eye has seen it.
22 Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
This you have seen, O LORD: keep not silence: O Lord, be not far from me.
23 Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
Stir up yourself, and awake to my judgment, even unto my cause, my God and my Lord.
24 Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
Judge me, O LORD my God, according to your righteousness; and let them not rejoice over me.
25 Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
Let them not say in their hearts, Ah, so would we have it: let them not say, We have swallowed him up.
26 Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
Let them be ashamed and brought to confusion together that rejoice at mine hurt: let them be clothed with shame and dishonour that magnify themselves against me.
27 Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
Let them shout for joy, and be glad, that favour my righteous cause: yea, let them say continually, Let the LORD be magnified, which has pleasure in the prosperity of his servant.
28 Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.
And my tongue shall speak of your righteousness and of your praise all the day long.
