Salmenes 35
1 Av David. Herre, før mi sak mot deim som hev sak mot meg! Strid mot deim som strider mot meg!
A Psalme of Dauid. Pleade thou my cause, O Lord, with them that striue with me: fight thou against them, that fight against me.
2 Grip skjold og verja og reis deg til hjelp for meg!
Lay hand vpon the shielde and buckler, and stand vp for mine helpe.
3 Drag spjotet fram og steng vegen for deim som forfylgjer meg! Seg til mi sjæl: «Eg er di frelsa!»
Bring out also the speare and stop the way against them, that persecute me: say vnto my soule, I am thy saluation.
4 Lat deim blygjast og skjemmast, som stend meg etter livet! Lat deim vika attende med skam, som vil meg noko vondt!
Let them be confounded and put to shame, that seeke after my soule: let them be turned backe, and brought to confusion, that imagine mine hurt.
5 Lat deim verta som agner for vind, og Herrens engel støyte deim burt!
Let them be as chaffe before the winde, and let the Angel of the Lord scatter them.
6 Lat deira veg verta myrk og hål, og Herrens engel forfylgje deim!
Let their way be darke and slipperie: and let the Angel of the Lord persecute them.
7 For utan orsak hev dei løynt si grav med garn åt meg, utan orsak hev dei grave ei grav for mitt liv.
For without cause they haue hid the pit and their net for me: without cause haue they digged a pit for my soule.
8 Lat tjon koma yver honom, når han ikkje veit det, og det garn han løynde fanga honom; lat honom falla i det til sitt tjon!
Let destruction come vpon him at vnwares, and let his net, that he hath laid priuilie, take him: let him fall into the same destruction.
9 Og mi sjæl skal gleda seg i Herren, fagna seg i hans frelsa.
Then my soule shalbe ioyfull in the Lord: it shall reioyce in his saluation.
10 Alle mine bein skal segja: «Herre, kven er som du, du som friar den arme frå ein som er honom for sterk, den arme og fatige frå den som plundrar honom?»
All my bones shall say, Lord, who is like vnto thee, which deliuerest the poore from him, that is too strong for him! yea, the poore and him that is in miserie, from him that spoyleth him!
11 Det stend upp mange vitne; dei spør meg um det som eg ikkje veit.
Cruell witnesses did rise vp: they asked of me things that I knewe not.
12 Dei gjev meg vondt til løn for godt; mi sjæl er lati åleine.
They rewarded me euill for good, to haue spoyled my soule.
13 Men eg, eg gjekk i syrgjeklæde, då dei var sjuke; eg pinte mi sjæl med fasta, og mi bøn vende att til min barm.
Yet I, when they were sicke, I was clothed with a sacke: I humbled my soule with fasting: and my praier was turned vpon my bosome.
14 Eg gjekk ikring, som det skulde vore min ven, min bror; eg gjekk bøygd og svartklædd, som ein som syrgjer på mor si.
I behaued my selfe as to my friend, or as to my brother: I humbled my selfe, mourning as one that bewaileth his mother.
15 Men no, då det hallar med meg, no gled dei seg og flokkar seg saman; det flokkast mot meg fantar og folk eg ikkje kjenner; dei riv sund og kviler ikkje.
But in mine aduersitie they reioyced, and gathered them selues together: the abiects assembled themselues against me, and knewe not: they tare me and ceased not,
16 Liksom skamløysor som driv spott for ein brødbite, so skjer dei tenner imot meg.
With the false skoffers at bankets, gnashing their teeth against me.
17 Herre, kor lenge vil du sjå på? Drag mi sjæl undan deira herverk, mitt einaste frå unge løvor!
Lord, how long wilt thou beholde this? deliuer my soule from their tumult, euen my desolate soule from the lions.
18 Eg vil prisa deg i ei stor samling, lova deg millom mykje folk.
So will I giue thee thankes in a great Congregation: I will praise thee among much people.
19 Lat deim som utan grunn er mine fiendar ikkje gleda seg yver meg! Lat deim som hatar meg utan orsak ikkje blinka med auga!
Let not them that are mine enemies, vniustly reioyce ouer mee, neyther let them winke with the eye, that hate mee without a cause.
20 For dei talar ikkje fred, men tenkjer upp svikande ord mot dei stille i landet.
For they speake not as friendes: but they imagine deceitfull woordes against the quiet of the lande.
21 Og dei riv sin munn vidt upp imot meg, dei segjer: «Ha, ha! Vårt auga hev set det!»
And they gaped on mee with their mouthes, saying, Aha, aha, our eye hath seene.
22 Du ser det, Herre, teg ikkje! Herre, ver ikkje langt ifrå meg!
Thou hast seene it, O Lord: keepe not silence: be not farre from me, O Lord.
23 Vakna upp og vert vaken til å gjeva meg rett, min Gud og Herre, til å føra mi sak!
Arise and wake to my iudgement, euen to my cause, my God, and my Lord.
24 Døm meg etter di rettferd, Herre min Gud, og lat deim ikkje gleda seg yver meg!
Iudge me, O Lord my God, according to thy righteousnesse, and let them not reioyce ouer mee.
25 Lat deim ikkje segja i sitt hjarta: «Ha, det er vår lyst!» Lat deim ikkje segja: «Me hev gløypt honom upp!»
Let them not say in their hearts, O our soule reioyce: neither let them say, We haue deuoured him.
26 Lat deim skjemmast og blygjast alle saman som gled seg i mi ulukka; lat deim klæda seg i skam og skjemsla, dei som høgmodast yver meg!
Let them bee confounded, and put to shame together, that reioyce at mine hurt: let them bee clothed with confusion and shame, that lift vp themselues against me.
27 Lat deim fagna seg og gleda seg, som unner meg min rett, og lat deim alltid segja: «Høglova vere Herren, som unner sin tenar at det gjeng honom godt!»
But let them be ioyful and glad, that loue my righteousnesse: yea, let them say alway, Let the Lord be magnified, which loueth the prosperitie of his seruant.
28 Og mi tunga skal kveda ut di rettferd, heile dagen din pris.
And my tongue shall vtter thy righteousnesse, and thy praise euery day.
